Spørsmål og svar

Her finner du svar på de fleste spørsmål du måtte ha om organdonasjon. Hele kategorier basert på tema, finner du nederst på siden. Finner du ikke svar på ditt spørsmål, er du hjertelig velkommen til å kontakte oss på 21 04 34 00 eller pr. e-post til: post@organdonasjon.no

Vanlige spørsmål om organdonasjon

Alt du behøver å gjøre, er å informere dine nærmeste pårørende om at du sier ja til organdonasjon. Du kan også fylle ut et Donorkort™ som en bekreftelse på at dine nærmeste er informert. Donorkort™ kan fylles ut i din kjernejournal, i appen «Donorkort», eller som fysisk kort.

Direkte lenke

1. Organdonasjon redder liv!

I Norge står det til enhver tid nærmere mellom 400 og 500 mennesker på venteliste for et nytt, livreddende organ. Organdonasjon er for mange eneste utvei fra en dødelig sykdom. Siden oppstarten av denne behandlingsformen i Norge i 1969, har 12.000 nordmenn overlevd eller fått et bedre liv. En donor kan redde opptil syv liv.

2. Ingen får, hvis ingen gir

Ville du takket ja til et nytt organ hvis det kunne redde livet ditt? Organdonasjon er basert på frivillighet og altruisme. Ordningen vil ikke fungere hvis ingen sier ja. Det er tre ganger større sjanse for at du vil trenge et nytt livreddende organ, enn at du selv donerer organer. Hvis organtransplantasjon skal fortsette å være et behandlingstilbud, er det viktig at så mange som mulig tar et aktivt standpunkt til om de vil gi.

3. La familien slippe å måtte ta avgjørelsen på dine vegne

Hvert år opplever mange å miste et familiemedlem. Blir organdonasjon aktuelt, vil legen spørre de pårørende om hva den avdøde ønsket. Vet man ikke dette, er det opp til de pårørende å ta avgjørelsen om organdonasjon. Det er noe mange familier synes er vanskelig å ta stilling til der og da. Derfor er det viktig at du informerer dine nærmeste mens du lever, så de slipper å ta avgjørelsen for deg.

Direkte lenke

En avdød kan donere hjerte, lunger, lever, nyrer, bukspyttkjertel og tarm. I tillegg til de livreddende organene, kan vev doneres. Dette kan være hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer. Mens man lever, kan man donere én av sine to nyrer til en slektning eller nær venn.

Direkte lenke

Alle kan si ja til organdonasjon, uansett alder. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense. Det er behov for organer til alle aldersgrupper.

I Norge har donorer på over 90 år reddet liv. Ved høy alder, er det som oftest nyrer og lever som kan brukes. For hjerte og lunger er det i praksis en øvre grense på rundt 50-60 år. Men dette er noe ikke man selv trenger å ta stilling til. Det gjør legene, hvis donasjon blir aktuelt.

Fra det året du har fylt 16, bestemmer du selv om du vil være organdonor, i henhold til loven. Før det er det dine foreldre/foresatte som tar avgjørelsen, men du har rett til å ytre ditt ønske. Du kan godt fylle ut et Donorkort™ når du er under 16 år, som en bekreftelse på hva du selv ønsker.

Direkte lenke

Alle kan si ja til organdonasjon. Man trenger ikke å vurdere egen helsetilstand. Ved hvert enkelt tilfelle vil det gjøres en omfattende medisinsk vurdering om hvorvidt organene egner seg for transplantasjon. Sykdommer som kreft, diabetes, eller Myalgisk encefalopati (ME) utelukker ikke automatisk organdonasjon, heller ikke bruk av medisiner.

Direkte lenke

Alle kan si ja til organdonasjon, men det er kun i tilfeller der pasienten dør som følge av hjerneskade, ved et av landets donorsykehus, at organdonasjon er medisinsk mulig. I tillegg må en rekke andre medisinske og juridiske krav være oppfylt. Organdonasjon er kun mulig ved 0,4 – 0,5 prosent av alle dødsfall. Det betyr mellom 100 og 200 donasjoner i Norge per år.

Direkte lenke

Nærmeste pårørende vil alltid bli bedt om å bekrefte relevante opplysninger om deg, hvis du selv ikke er i stand til det. Dette fordi opplysningene sykehuset har om en pasient kan være utdaterte, manglende, feilregistrerte eller utilgjengelige. Derfor vil helsepersonell også be de pårørende om å bekrefte ditt standpunkt til organdonasjon, hvis det skulle bli aktuelt – uansett om det foreligger skriftlig, eller ikke.

Er ditt standpunkt til organdonasjon ukjent, er det opp til nærmeste pårørende å ta en avgjørelse. Det er det mange som ikke er forberedt på. Derfor er det viktig at de er informert om ditt ønske.

Direkte lenke

Nei, det er din vilje som gjelder, i følge transplantasjonsloven. Har avdøde sagt ja til organdonasjon, enten muntlig eller skriftlig, skal donasjon gjennomføres, hvis medisinsk mulig. De pårørende har da ikke anledning til å nekte dette.

Er avdødes vilje ukjent, vil legene i samråd med pårørende forsøke å komme frem til hva avdøde kan ha ønsket. Dersom de pårørende ikke motsetter seg det, kan donasjon gjennomføres. I tilfeller der den avdødes holdning til donasjon var negativ, gjennomføres ikke donasjon selv om de pårørende skulle stille seg positive til dette.

Praksis i hele Europa, selv i land med register, er at de pårørende alltid blir tatt med til råds angående donasjon, også i tilfeller der den avdøde hadde en uttrykt positiv holdning. Det er derfor viktig at du formidler ditt ønske om organdonasjon til de du bryr deg om. Det kan være med på å gjøre det lettere for din familie å forholde seg til organdonasjon, hvis dette skulle bli aktuelt.

Direkte lenke

Ja, det kan du. Selv om man av ulike grunner ikke er akseptert som blodgiver, utelukker ikke dette organdonasjon. Det er andre, og strengere krav til blodgivning.

Direkte lenke

Organdonasjon fra en død donor kan ikke skje før døden er fastslått av lege. Forskrift om dødsdefinisjon sier at en person er død når det foreligger sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen. Helsepersonell vil gjøre alt de kan for å redde og stabilisere pasienten, så lenge behandlingen er til nytte for pasienten og medisinsk forsvarlig.

Det er to måter å konstatere død på. Der respirator blir benyttet i behandlingen, eller ved hjertestans uten respirator.

For pasienter som er koblet til respirator kan døden inntreffe ved at en alvorlig hjerneskade eller sykdom, forårsaker totalt opphør av blod til hjernen, samtidig som resten av kroppen har normal sirkulasjon. Når hjernen er uten blodtilførsel, fører dette til at den blir fullstendig og uopprettelig ødelagt. I denne situasjonen diagnostiseres døden ved kliniske undersøkelser og til slutt en røntgenundersøkelse. Organdonasjon med denne metoden kalles donasjon etter hjernedød, eller Donation after Brain Death (DBD).

Organdonasjon kan også i noen tilfeller gjennomføres etter hjerte- og åndedrettsstans. Hjernen blir ødelagt fordi blodtilførselen har stoppet. Døden erklæres da etter at pust og hjerteslag har stoppet. Denne donasjonsmetoden kalles cDCD (controlled Donation after Circulatory Death).

Direkte lenke

Opt-out, eller nei-register, innbærer at organer kan tas fra avdøde, med mindre man har motsatt seg dette gjennom et register, altså at alle «automatisk» blir organdonorer.

Samme praksis som i Norge

I Norge er hele befolkningen ansett som potensielle donorer. Er din vilje kjent, er det den som skal gjelde. Er den ikke det, vil helsepersonell sammen de pårørende forsøke å finne ut av hva den avdøde mente. Er det ikke grunn til å tro at vedkommende var negativ, kan donasjon gjennomføres. De pårørende vil alltid være involvert i donasjonsprosessen – uansett system. Derfor ønsker ikke norsk donorpersonell seg opt-out, eller innføring av register i Norge. Ingen leger eller helsepersonell i Norge, vil være med på å «tvinge» gjennom en donasjon mot familiens ønske, hvis avdødes vilje er ukjent. En slik tvang strider mot medisinsk etikk, og ikke minst kan det være svært skadelig for omdømmet til hele virksomheten. Slik er også situasjonen i Frankrike, som er et av landene med opt-out. Her er legene klare på at de hverken kan, eller vil tvinge gjennom donasjon, selv om den avdøde aldri registrerte seg i nei-registeret. Det innebærer at Frankrike, og mange andre land med opt-out, har et system som i praksis er veldig likt det norske.

Øker ikke donorratene

I motsetning til hva man skulle tro, har det ikke blitt påvist at en slik ordning øker donorratene i noe land. Spania er best på organdonasjon i verden. Der er opt-out lovfestet, men i praksis er det samtalen som gjelder – på samme måte som i Norge. Spania er tydelig på at systemet har lite å si, og at nøkkelen til deres gode resultater er god organisering, og nok ressurser og skolert helsepersonell på sykehusene. I Wales har man ikke sett noen økning i antall donasjoner siden opt-out ble innført – de har tvert i mot gått noe ned.

Fører til negativt fokus

Med opt-out må staten forsikre seg om at hele befolkningen kjenner til ordningen. Dette for å unngå at mennesker som er imot donasjon, men ikke har registrert seg, donerer organene. Å sikre seg mot dette er så å si umulig. En kampanje der myndighetene gjør folk oppmerksomme på at de må registrere seg mot organdonasjon, vil kunne gi et negativt fokus på organdonasjon.

Få registrerer seg

Det er et problem i de fleste land som har registre at få melder seg inn. I Sverige er over 85 prosent av befolkningen positive til organdonasjon, samtidig som bare i overkant av 15 prosent har meldt seg inn. Det innebærer at usikkerhet om avdødes standpunkt uansett vil være der, både for helsepersonell og de pårørende, og at samtalen uansett må tas. Registre vil aldri være 100% oppdaterte. Man kan ha endret standpunkt i siste liten, man kan ha misforstått systemet, eller hva man faktisk sier ja/nei til.

Staten skal ikke eie kroppen din

Vi ser at mange nordmenn ikke ønsker en slik ordning. De mener at dette i praksis betyr at staten eier kroppen din. En slik ordning vil altså kunne føre til at flere sier nei, i protest mot ordningen, selv om de i utgangspunktet var positive til organdonasjon.

Mindre bevissthet, og færre forberedt

En annen ulempe med en slik ordning er at det blir mindre fokus på å informere sine pårørende om sitt standpunkt. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å spre bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt, hvis det utenkelige skulle skje.

Direkte lenke

Hvis du ønsker at kroppen din skal gå til forskning og undervisning må du kontakte et universitetssykehus der du bor, og fylle ut et eget samtykkeskjema. Hvis du donerer kroppen din til forskning og undervisning, vil begravelsen bli forsinket to–tre år.

Å donere kroppen til forskning kan ikke kombineres med organdonasjon. Sier du ja til begge deler, vil organdonasjon bli prioritert, hvis mulig. Dette fordi organdonasjon er mulig ved langt færre tilfeller, enn legemedonasjon.

Les mer om Testatorordningen

Universitet i Oslo: tlf. 22 85 12 97

Universitetet i Tromsø: tlf. 77 64 40 00

Universitetet i Bergen (institutt for biomedisin) tlf. 55 58 63 01 /55 58 63 02

NTNU, Trondheim: tlf. 72 57 32 00 / 918 97 991

Direkte lenke