Hvem kan donere og hva kan doneres

En avdød kan donere hjerte, lunger, lever, nyrer, bukspyttkjertel og tarm. I tillegg til de livreddende organene, kan vev doneres. Dette kan være hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer. Mens man lever, kan man donere én av sine to nyrer til en slektning eller nær venn.

Alle kan si ja til organdonasjon, uansett alder. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense. Det er behov for organer til alle aldersgrupper.

I Norge har donorer på over 90 år reddet liv. Ved høy alder, er det som oftest nyrer og lever som kan brukes. For hjerte og lunger er det i praksis en øvre grense på rundt 50-60 år. Men dette er noe ikke man selv trenger å ta stilling til. Det gjør legene, hvis donasjon blir aktuelt.

Fra det året du har fylt 16, bestemmer du selv om du vil være organdonor, i henhold til loven. Før det er det dine foreldre/foresatte som tar avgjørelsen, men du har rett til å ytre ditt ønske. Du kan godt fylle ut et Donorkort™ når du er under 16 år, som en bekreftelse på hva du selv ønsker.

Alle kan si ja til organdonasjon. Man trenger ikke å vurdere egen helsetilstand. Ved hvert enkelt tilfelle vil det gjøres en omfattende medisinsk vurdering om hvorvidt organene egner seg for transplantasjon. Sykdommer som kreft, diabetes, Myalgisk encefalopati (ME), hepatitt, eller autoimmune sykdommer utelukker ikke automatisk organdonasjon, heller ikke bruk av medisiner.

Organdonasjon fra en død donor kan ikke skje før døden er fastslått av lege. Forskrift om dødsdefinisjon sier at en person er død når det foreligger sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen. Helsepersonell vil gjøre alt de kan for å redde og stabilisere pasienten, så lenge behandlingen er til nytte for pasienten og medisinsk forsvarlig.

Det er to måter å konstatere død på. Der respirator blir benyttet i behandlingen, eller ved hjertestans uten respirator.

For pasienter som er koblet til respirator kan døden inntreffe ved at en alvorlig hjerneskade eller sykdom, forårsaker totalt opphør av blod til hjernen, samtidig som resten av kroppen har normal sirkulasjon. Når hjernen er uten blodtilførsel, fører dette til at den blir fullstendig og uopprettelig ødelagt. I denne situasjonen diagnostiseres døden ved kliniske undersøkelser og til slutt en røntgenundersøkelse. Organdonasjon med denne metoden kalles donasjon etter hjernedød, eller Donation after Brain Death (DBD).

Organdonasjon kan også i noen tilfeller gjennomføres etter hjerte- og åndedrettsstans. Hjernen blir ødelagt fordi blodtilførselen har stoppet. Døden erklæres da etter at pust og hjerteslag har stoppet. Denne donasjonsmetoden kalles cDCD (controlled Donation after Circulatory Death).

Pasienter som ligger i koma har blodtilførsel til hjernen, og kan derfor våkne opp igjen. En pasient i koma kan ikke bli erklært død, fordi det fortsatt er blodtilførsel til hjernen. Organdonasjon er ikke mulig så lenge døden ikke er fastslått.

Alle kan si ja til organdonasjon, men det er kun i tilfeller der pasienten dør som følge av hjerneskade, ved et av landets donorsykehus, at organdonasjon er medisinsk mulig. I tillegg må en rekke andre medisinske og juridiske krav være oppfylt. Organdonasjon er kun mulig ved 0,4 - 0,5 prosent av alle dødsfall. Det betyr mellom 100 og 200 donasjoner i Norge per år.

Når du fyller ut et Donorkort™ skriver du under på at du donerer organer og vev. Vev som kan doneres er: Hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer. Praksis i Norge er at det innhentes spesifikt samtykke til uttak av vev, der det er aktuelt. Selv om vev ikke er et livreddende organ, og omfatter andre prosedyrer enn organdonasjon, kan dette være til hjelp for mange mennesker. For pasienter med en syk eller skadet hornhinne, kan en transplantasjon bety at man får synet tilbake.

Det er aller viktigste, uansett hva du vil donere, er at dine nærmeste kjenner til din vilje, og kan bekrefte denne hvis spørsmålet kommer.

Ja. Selv om lungene ikke nødvendigvis vil kunne doneres, er det flere andre organer som kan være egnet.

Ja, det kan du. Selv om man av ulike grunner ikke er akseptert som blodgiver, utelukker ikke dette organdonasjon. Det er andre, og strengere krav til blodgivning.

Ja. Seksuell legning har ingen betydning for om man kan bli donor.

Ja. At man er tatovert, eller ønsker å tatovere seg, utelukker ikke organdonasjon.

Nei. Ingen av disse har noe å si i spørsmålet om organdonasjon. Dør man i Norge uten norsk statsborgerskap, er organdonasjon mulig, men de pårørende vil alltid være en del av prosessen.

Ja, det er også behov for organer til transplantasjon på barn. Organdonasjon kan være aktuelt helt ned til spedbarnsalderen, men dette er relativt sjeldent.

Samtykkealder til organdonasjon er 16 år. Barn under 16 kan fylle ut eget Donorkort™, men det er foreldre eller foresatte som tar avgjørelsen. Eventuelt kan foreldre skrive barnets navn inn i sitt eget Donorkort™. Har man litt større barn, kan det være lurt å snakke med dem om organdonasjon, slik at man er orientert om deres standpunkt. Foreldrene bør også ha avklart dette spørsmålet seg i mellom. Organdonasjon vil ikke være mulig hvis en av foreldrene sier nei.

Uttrykket brukes når man gir en av sine to nyrer til en slektning eller venn, det vil si donasjon fra levende donor.

Les mer om levende giver hos Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte

Det er ingen spesielle grenser for hvor langt man i prinsippet kan lete. Også andre utenom familien kan stille som donor, men det er da alltid snakk om en person du kjenner fra før. Dette vil alltid starte med en konkret forespørsel fra pasientens lege. Vi har ingen «nyrebank» i Norge, der man kan donere altruistisk til fremmede.

Årsaken til at det praktiseres anonymitet, er at kobling mellom mottaker og givers familie kan føre til vanskelige situasjoner, noe vi har sett flere eksempler på fra andre land. Partene kan ha ulik motivasjon: Mottaker har ofte et ønske om å uttrykke takknemlighet og fortsette sitt liv, mens donors pårørende kanskje vil bygge opp en livslang relasjon til mottaker som en trøst for sitt savn. Dette kan bli problematisk for begge parter.

Av den grunn anbefaler OUS Rikshospitalet og Stiftelsen Organdonasjon at transplanterte, eller pårørende til organdonorer, ikke går ut med nøyaktig tidspunkt for transplantasjon, eller donasjon offentlig. Vi anbefaler å vente minimum et år etter transplantasjonen/donasjonen er gjennomført, og ikke gå nærmere inn på tidspunkt enn årstid og år. Er det snakk om veldig små barn, bør man være ekstra varsom og kun nevne årstall. Loven forbyr helsepersonell å sette mottakere og givers pårørende i kontakt med hverandre.