Organdonasjon må være basert på din frie vilje

Illustrasjon av et hjerte med hender
Illustrasjon: Colourbox

Det finnes de som mener at tvang og registrering er veien å gå for å få flere ja til organdonasjon. I den siste tids debatt om hvorvidt staten skal ha eierskap til din kropp når du dør, har argumentet vært at frivilligheten står i veien for at liv kan reddes. Flere løsninger presenteres av engasjerte debattanter, både register og skattelette. Men fakta er at folk flest sier ja – helt frivillig.

Donere: å gi

– Tvang må til for å få flere til å si ja, mener Ola Magnussen Rydje, politisk rådgiver i NHO i en kronikk. Han mener at «frivilligheten» ikke fungerer, og at staten skal bestemme over din kropp når du dør.

Men tvang er ikke løsningen for å øke donorratene, og praktiseres heldigvis ikke i noe demokratisk land. Organdonasjon er, og må forbli, basert på fri vilje. Det ligger i ordet «donasjon». De færreste ønsker seg et system basert på tvang. Tvert i mot ser vi at dette er noe opinionen er i mot. Et slikt forslag fra myndighetene vil kunne skade hele donasjonsvirksomhetens omdømme, som den er så avhengig av.

Viktig å vite at det var ønsket

Det å få et nytt organ er ofte preget av sterke følelser – både takknemlighet og medfølelse med donors familie. For mange som er transplanterte er det viktig å vite at organet som har gitt dem nytt liv kommer fra en som virkelig ønsket det. Tenk hvis du hadde fått et nytt hjerte, og du senere fikk vite at donoren din egentlig ikke ønsket å donere.

Frivilligheten fungerer

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder transplantasjon og organdonasjon. åtte av ti er i dag positive til organdonasjon. Dit har vi kommet helt uten noen form for tvang. Det er altså de resterende 20 prosentene vi må nå ut til. Disse blir ikke mer overbevist av tvang, register, økonomiske insentiver eller en speilvending av loven. Vi tror at flertallet av avslagene i dag skyldes frykt og manglende kunnskap. Ved å trygge denne gruppen med fakta, og fokusere på de positive sidene ved organdonasjon, vil vi nå langt.

Mennesker, ikke systemer

Medisinstudentene Naresh Sugandiran og Friha Aftab mener Rydjes forslag ikke er etisk forsvarlig. De tar til orde for et register, og etterlyser en grundig utredning av tiltak som kan øke donorratene i Norge.

Utredningen de etterlyser har alt funnet sted. I forbindelse med den nye transplantasjonsloven har Helse- og omsorgskomiteen gjort et omfattende og grundig arbeid med å evaluere ulike systemer og tiltak som kan øke donorratene i Norge. De har konkludert med at frivillig, informert samtykke er det mest hensiktsmessige. I lovinnstillingen skriver komiteen at et donorregister kan skade virksomheten.

Organdonasjon handler først og fremst om møtet mellom mennesker, ikke om systemer. Det handler om helsepersonell som møter pårørende i en veldig vanskelig situasjon, preget av dyp sorg og sjokk. Ikke en eneste donorlege eller -sykepleier som vi har snakket med, mener at tvang eller register er veien å gå. Og de burde vite. Og uansett hva slags system et land har, så tas de pårørende alltid med til råds før en donasjon. Har familien tatt opp temaet i forkant, blir denne samtalen lettere å ta. Likefullt er din vilje beskyttet ved lov: Har du sagt ja, skal donasjon gjennomføres.

Register er ikke hensiktsmessig

Donoregister er svært ressurskrevende, og øker ikke donorratene. I Sverige er 85 prosent positive til organdonasjon, men bare 16 prosent har meldt seg inn i registeret. Mange opplever det som en for høy terskel måtte registrere seg. I Norge er praksis så å si identisk med landet som har de høyeste donorratene i verden; Spania. Også her holder det å fortelle dine nærmeste at du sier ja til organdonasjon, og fylle ut et kort som bekrefter at samtalen er tatt.

Informasjon virker!

Helse- og omsorgskomiteen skriver videre at mer informasjonsarbeid må til for å få enda flere til å si ja. Og det er ingen tvil om at informasjon og bevisstgjøring rundt temaet virker: I 2011 kunne hele det norske folk følge femten menneskers kamp for livet – på venteliste for et nytt organ – i TV-serien «Livet på vent». Aldri har nei-andelen vært lavere: I 2012 var den nede på rekordlave 17 prosent. Det har vært en stor holdningsendring hos nordmenn siden Stiftelsen Organdonasjon ble opprettet i 1997. Den gang var dette et tabubelagt tema, som det ble snakket lite om. I dag viser folk med stolthet at de sier ja.

Økonomisk belønning

Atle Simonsen, formann i FpU, foreslår at staten bytter 1000-lapper mot folks ”ja”. Hvis man ser bort i fra at enhver form for kjøp og salg av organer er forbudt ved Istanbul-deklarasjonen, ratifisert av Norge – hvor effektivt er det egentlig å belønne folk for altruistisk adferd? Ikke veldig, skal vi tro forskning gjort på dette området. En studie fra 2005 viser at moderate, ytre belønninger tvert i mot kan redusere folks gavmildhet og prososiale adferd.

Et kjapt overslag viser at kostnadene til en slik ordning vil beløpe seg til over 4 milliarder. 1000 kroner til hver og en av de åtte av ti nordmenn som i dag støtter organdonasjon, over 5 millioner årlig til et register, samt store summer til å administrere, og kommunisere denne ordningen ut til befolkningen. Og når man først har begynt å premiere organdonasjon – hvorfor ikke også annen samfunnsnyttig adferd? De som trener, slutter å røyke, spiser sunt og gir blod bør i så fall også få skattelette, kan det argumenteres for.

– Organdonasjon handler om større ting enn skattelette, sier Kari Kjønaas Kjos (FrP), leder av Helse- og omsorgskomiteen. Hun avviser Simonsens forslag, og slår fast at økt støtte til informasjonsarbeidet er veien å gå – ikke økonomiske insentiver.

Angår hele befolkningen

Vi er altså alle enige om målet. Midlene finnes det mange meninger om. Heldigvis. Organdonasjon er et viktig tema som angår hele befolkningen. Vår visjon er at alle de som trenger det skal få et nytt organ. Nøkkelen til dette ligger ikke i tvang eller registrering, men dyktig helsepersonell, godt informasjonsarbeid og befolkningens frie vilje.