– Takk til mine helter!

– Jeg har fått livet i gave. All den tiden jeg har nå er for meg bonustid. Etter at jeg fikk et nytt hjerte har jeg kunnet fullføre studiene mine. Jeg har giftet meg og fått to fantastiske barn. I tillegg har jeg overtatt familiebedriften. Dette hadde ikke vært mulig uten at noen ga meg en sjanse ved å si ja. Ja til organdonasjon og ja til livet, sier hjertetransplanterte Erik Roald (33).

Medfødt lidelse

Erik ble født med en arvelig hjertemuskelsykdom som innebærer at deler av, eller hele hjertemuskelen, fortykkes. I hans tilfelle ble det ikke oppdaget før han var tenåring. Frem til han var i tyveårene var det lite som tydet på at Erik var alvorlig syk. Men da han var 22 år endret situasjonen seg drastisk. Erik gikk fra å føle seg helt frisk til å plutselig trenge et nytt hjerte for å leve videre. Kroppen sviktet og det var en stor psykisk påkjenning for ham.

– Jeg følte på et ansvar for å prøve å holde motet oppe overfor venner og familie. Men på de gode dagene var også jeg veldig positiv, og kunne se for meg et «normalt» liv etter transplantasjonen, forteller Erik.

Å vente i uvisshet

Alle som står på venteliste for et nytt organ venter på at legene på Rikshospitalet skal ringe og fortelle at organet de trenger, har kommet. Ingen vet når telefonen ringer, og ingen vet sikkert om den vil komme i tide. Erik beskriver dette som en stor belastning.

– Lettelsen og adrenalinet jeg opplevde da telefonen fra Rikshospitalet endelig kom er vanskelig å beskrive, forteller Erik.

Etter at operasjonen var gjennomført var det mye spenning. Erik forteller at de første ukene etter operasjonen var tøffe, men familien, venner og ikke minst veldig flinke leger og sykepleiere fikk den tiden til å gå fort.

Selv ønsket han å komme raskt tilbake til hverdagen. Savnet etter å komme hjem og sove i egen seng var stort, og dermed ble også viljen sterk. Tiden gikk og gradvis begynte Erik å føle at han ble seg selv igjen.

Nå er det over 12 år siden transplantasjonen, og livet har normalisert seg. Likevel glemmer han aldri hvordan en annen person har reddet livet hans.

Jeg tenker ofte på om en familie som måtte ta en beslutning midt oppi en vanskelig sorgperiode. De hadde mistet sin kjære, men midt oppe i alt det, så klarte de å si ja. Det er de, og alle som står oss transplanterte nære, som er heltene.

Erik