Aleksanders nye hjerte slår videre

Det var ingenting som tydet på at Aleksander Hansen Vihovde sitt hjerte var i dårlig forfatning. Bare et halvt år tidligere hadde han ruslet uanstrengt opp til Preikestolen, og følt seg i fin form. Ingen i familien hadde hatt noen hjertesykdom heller. Vinteren 2016 kom sjokket. Diagnosen med det kryptiske navnet; Dilatert kardiomyopati. 

– Venstre side av hjertet mitt, nærmere bestemt hjertekammeret, var oppblåst, og nesten helt uten muskulatur. Det var så ille at legene nesten ikke turte å ta biopsi av hjertet, i fare for at det skulle sprekke som en ballong, sier han.

Frem til da hadde Aleksander vært en helt normal, ung mann, med jobb innen IT, venner, gaming og årlige reiser til Japan. Han var ikke akkurat topptrent, men fremdeles i en alder der formen var «god nok av seg selv». Nå var han plutselig blitt en hjertepasient.

Den tunge tiden

– Etter at jeg fikk diagnosen, begynte det gradvis å gå dårligere og dårligere. Søvnen ble dårlig. På det verste sov jeg bare hver tredje dag. 

Det kroniske underskuddet på søvn førte til at han knapt fungerte på dagen. Det hendte han hallusinerte. Det syke hjertet førte også til at kroppen samlet opp mye vann, og lungene måtte dreneres. 

– Jeg fikk ikke lov til å drikke mer enn halvannen liter væske om dagen. På den tiden var isbiter noe av det beste jeg kunne få.

Aleksander Hansen Vihovde

Aleksander befant seg hele tiden på vippepunktet til å få innoperert et mekanisk hjerte. Han var helt avhengig av omsorg fra foreldrene. Det minste avvik kunne føre til innleggelse. Men en pacemaker og en implanterbar hjertestarter (ICD) kom han ikke utenom. Førstnevnte skulle sørge for riktig hjerterytme, sistnevnte for å starte opp igjen hjertet hvis det stoppet. Skulle det skje, betrygget legene ham om at han ville miste bevisstheten, og dermed ikke kjenne noe. Men det var ikke helt riktig. 

– En dag kjente jeg at ICDen kicka inn. Jeg rakk nesten ikke å reagere, før jeg kjente et voldsomet slag innenifra. Det gjorde ikke vondt, men var ekstremt ubehagelig. Det var som et smerteløst spark fra en hest, sier han.

Selv om tilstanden hans var alvorlig, så han aldri på seg selv som veldig syk, og syntes ikke synd på seg selv. Aleksander var bare glad for at det var han, og ikke en av hans fire søstre, som hadde fått hjertesykdommen.

– Men jeg husker at jeg syntes synd på de andre hjertepasientene som stod på venteliste. På sykehuset møtte jeg mange. Og de så ofte langt dårligere ut, enn meg. Folk var usikre på om de noen gang skulle få hjertet de behøvde.

Aleksander Hansen Vihovde

Da Aleksander ble satt på venteliste, forberedte han seg mentalt på å måtte vente en god stund på organet som skulle redde livet hans. Gjennomsnittlig ventetid for et hjerte i Norge er i dag halvannet år. Derfor var overraskelsen stor da de ringte ham fra OUS Rikshospitalet etter bare 40 dager «i kø». Han hadde vært heldig. Riktig blodtype, vekt og høyde. Og han var ung.

Nå skjer det!

Telefonen kom sent – som den ofte gjør. Klokken var 2300. Bagen var allerede pakket. Taxituren opp til Riksen, Norges eneste transplantasjonssenter, tok snaue kvarteret. Han måtte vente syv timer på at hjertet skulle bli klart til å transplanteres. Adrenalinet holdt ham våken den natten. 

– Min eneste tanke var: «Nå skjer det!» Jeg gruet meg ikke, det var først og fremst lettelse jeg følte, sier Aleksander.

Da han våknet opp etter transplantasjonen, merket han først ikke stort. Kroppen var proppfull av smertestillende medisiner. Metervis med slanger var koblet til den mørbankede kroppen. Hvitkledde kvinner og menn holdt kontinuerlig tilsyn med ham. Han gikk ut og inn av søvnen. 

Da jeg etterhvert kom til meg selv, var jeg i ekstase. Endelig ferdig med å være syk, og det normale livet kunne begynne igjen!

Aleksander Hansen Vihovde

I dag er livet bra. Perioden med sykdom har blitt litt fjernere. Men de 12 tablettene han må innta daglig, minner ham på at hjertet som banker i brystkassen hans, er et annet enn det han ble født med. Tablettene sluker han i ett jafs. Teknikken har tatt tid å utvikle. Håret vokser fortere enn før, og han har blitt en smule mer følsom – mindre likegyldig. Han har begynt å trene, og har aldri vært i så god form som nå. 

Viktig oppfølging

Aleksander skryter av oppfølgingen han har fått fra Riksen. Fysioterapien gjør underverker. Foreldre, slekt og venner har vært viktige støtter. Hans stemor, som selv er to ganger levertransplantert, har også vært en viktig ressurs. De to har snakket mye sammen etter transplantasjonen.

– Hun har vært en hjelp og støtte i stor grad. Det hun har gått gjennom, er verre enn det jeg har. Hun ga meg mye innsikt og perspektiv på det å være transplantert.

Men det er spesielt én person som har hjulpet Aleksander gjennom alt det vanskelige.

– Mamma har vært der for meg hele tiden. Tatt seg av meg, og sørget for at jeg har hatt det så bra som mulig, mens jeg var på det sykeste. Hun tok mye fri fra jobben da jeg ble syk, og vært mye hjemme med meg.