Norge representert i EM for transplanterte i Lisboa

Det var fire svært fornøyde utøvere – og to viktige supportere – som kom hjem fra Lisboa forrige uke. Til sammen sanket den norske troppen store mengder edelt metall – men først og fremst en følelse av samhold, mestring og livsglede. 

EM for transplanterte avholdes annethvert år, og samler organtransplanterte over hele Europa til en lang rekke idrettsgrener og øvelser.

Eva-Beate

Lungetransplanterte Eva-Beate Galgum forteller om en helt utrolig atmosfære.

– Det er stort og spesielt å møte så mange andre transplanterte på én gang. Det er et enormt samhold. Folk fra mange ulike nasjoner, med mange ulike historier. Alle er kjempepositive – utfordringer og helseproblemer til tross. Det var en ung dame uten armer og ben som konkurrerte i svømming. Det var stor jubel, og helt texas i svømmehallen! Det var helt fantastisk å overvære, som menneske, idrettsutøver og transplantert!

– Og så ble vi så godt tatt i mot. Vi ble behandlet som profesjonelle atleter. Jeg må ærlig si at det å se navnet mitt på tavla på banen var sterkere enn jeg trodde at det skulle bli.

Eva-Beate tok sølv på 100 meter. Hun vil ikke beskrive seg selv som noe konkurransemenneske, men har stor respekt for dem som bruker mye tid og ressurser på å trene seg opp til lekene, og presterer på imponerende høyt nivå.

– Hun som løp 100 meter i klassen under meg, hadde en tid som bare var et drøyt sekund unna EM-rekorden. Altså for funksjonsfriske i hele Europa. Da snakker vi!

Eva-Beate fikk lymfekreft i 20-årene. Kreften ble hun etterhvert kvitt, men senskadene i etterkant ødela lungene hennes. Da hun var på sitt dårligste, hadde hun bare 15 prosent lungekapasitet igjen, og måtte få oksygentilførsel, sittende i rullestol. For henne var transplantasjon eneste redning. Hun er svært takknemlig overfor sin donor og dennes familie.

– Det var ikke mine egne lunger som pustet meg gjennom dette løpet. Det var lunger gitt til meg av min donor for snart 10 år siden.

For Eva-Beate ble avslutningen med bankett og middag en av de sterkeste opplevelsene fra hele turen. Den store salen var vakkert dekortert. God mat og drikke ble servert. Stemningen var upåklagelig. På et tidspunkt begynte bandet å spille Bob Marleys «Three little birds». 

– Da refrenget kom, sang vi – over 500 organtransplanterte – med for full hals: «Don’t worry about a thing, every little thing’s gonna be alright». Det var helt ubeskrivelig, sier hun.

Bjørn

Bjørn Kristensen fikk et nytt hjerte for over åtte år siden, som ga ham livet tilbake, og ikke minst muligheten til å dyrke sin store lidenskap – bordtennis. I Lisboa ble det i tillegg ballkast og kulestøt. Det absolutte høydepunktet ble hypet som en «landskamp» mellom de skandinaviske erkerivalene Norge og Sverige. Hvem skulle få gullet?

– Han så veldig sterk ut i oppvarminga, men det gikk heldigvis vår vei til slutt, sier han om sin svenske rival.

Motstanderen, svenske Lennart Ekdahl, er en gammel traver, og har konkurrert mye siden 90-tallet. Han har over 30 medaljer fra ulike leker for transplanterte.

Dette var Bjørns andre EM for transplanterte. Første gang var i Italia for to år siden. Han forteller om et fantastisk opplegg, og stor idrettsglede, men er også litt skuffet. Han synes det var for få hjerte- og lungetransplanterte med. Han skulle gjerne sett flere i sin klasse. Han ønsker seg også en langt bedre organisering og opplegg fra Norges side. Han henter frem Ungarn som eksempel, som stilte med en stor tropp, med et skikkelig støtteapparat. 

– De hadde med leger, mediefolk, fysioterapeuter. Det var proft. Jeg regner med at de fikk en betydelig støtte til dette.

Bjørn peker på at finnene har organisert dette under paraidretten, og at vi bør se på den muligheten i Norge også. Han mener det vil gi flere muligheten til å delta, og ikke minst prestere enda bedre.

Neste gang er i Nederland om to år. Da må vi få med en større delegasjon og få vist oss frem. Dette er noe veldig mange transplanterte kan få glede av – ikke bare de som satser. Det sosiale er svært viktig og givende.

Selv er ikke Bjørn i tvil. Han skal til Nederland, støtte, eller ei.

Marius

Marius Solberg Heiberg er enig med Bjørn om at det må et mer profesjonelt opplegg til fra Norges side, med skikkelig støtte og ivaretakelse av utøverne. Han sier det har vært en økonomisk påkjenning å dra til Lisboa. Han kom seg ned takket være en Spleis-aksjon, og måtte også legge inn oppsparte midler. Han savner et eget sportsforbund for transplanterte. 

Marius er på sitt tredje EM, og er nå nærmest for veteran å regne. Tidligere har han vært i Finland og Italia, og synes det er helt topp. Han forteller om et veldig godt miljø, og mange fine møter og nye venner.  

– Det som er spesielt fint er at vi alle ønsker hverandre vel, på tvers av land og idretter. Alle heier på hverandre, selv om vi jo er konkurrenter, sier han.

Marius har en dramatisk historie. En medfødt hjertesykdom, som gjør halve hjertet underutviklet, førte til at han måtte transplanteres 27 år gammel. Men bare et halvt år etter operasjonen begynte det nye hjertet å svikte også. To år senere fikk han heldigvis et nytt – som en av relativt få i Norge. I dag har han det bra, noen dårlige dager til tross.

En utfordring for hjertetransplanterte er at pulsen ikke reagerer som hos andre. Det er en forsinkelse der som kan vare i så mye som to og et halvt minutt. Dette skyldes at nerveforbindelsen til hjertet er kuttet, og at kroppen dermed må si i fra til hjertet på andre måter om at det må sette i gang, blant annet ved hjelp av hormoner. 

– Men det tar jo litt tid før adrenalinet kommer seg frem. Det innebærer at jeg må planlegge godt, for man kan ikke prestere maksimalt med hvilepuls, for å si det slik.

Likevel er Marius fornøyd med egen innsats, og kan skilte med både gull på 50 m brystsvømming, to sølv på spyd og ballkast, og en bronse i diskos.

Eileen

For Eileen Young Haga var enhver form for konkurranseidrett bare en fjern drøm for noen år siden. Hjertet hennes sang på absolutt siste vers. Hun hadde til og med begynt å planlegge sin egen begravelse.

Etter det har mye skjedd, for å si det mildt. Eileen har satset mye på å holde seg i form etter hjertetransplantasjonen. Og i Lisboa ble denne innsatsen kronet med hele fire gull: 100 meter, 200 meter, 5 kilometer og lengde.

Hun er ikke i tvil om om hva som var det beste:

– Det sosiale. Alle heier på hverandre. Man er utøver den ene dagen, og støtteapparat og heiagjeng den andre. Vi i den norske troppen har tatt så godt vare på hverandre. Sørget for både hydrering, næring, psykisk og fysisk støtte.

– Jeg sprang 5 km på mandag, og var da den eneste av de norske som konkurrerte. Da ble jeg tatt i mot av alle de andre i målområdet.

Den sterke varmen i Portugals hovedstad var en utfordring for Stavanger-jenta, som er vant til å trene i et noe kjøligere klima. Hun besvimte under 400-meteren. Men etter en grundig undersøkelse og et lite sykehusopphold, fikk hun grønt lys av legene til å fortsette.

For Eileen er det ekstra spesielt å tenke på at det akkurat er fem år siden transplantasjonsutredningen, og at hun ble satt på venteliste.

– Da var dette så utenkelig, at jeg like gjerne kunne fått beskjed om at jeg ville få vinger om fem år. Så det er så viktig at folk sier ja til organdonasjon, så flere får muligheten til å kjenne på denne endringen!

Hun har allerede begynt å trene seg opp mot Nederland. Hennes store ønske er at flere blir med. Hun tror at mange transplanterte undervurderer sine egne muligheter og kapasitet, og at det hersker et inntrykk av at slike arrangementer krever svært mye av en. Hun understreker at dette er et arrangement for utøvere på alle funksjonsnivåer. Det viktigste er å inspirere transplanterte til å holde seg i form, og ikke minst møte andre i samme situasjon. Alt innenfor rammene av hva man selv orker og klarer. Pallplassering og tider er helt sekundært. Hun synes en av de eldre utøverne oppsummerte det hele veldig godt:

– Jeg visste jeg kom til å bli sist, for jeg fikk så mye applaus.