Toppgevinsten

En høstdag i 1994 sitter mamma, pappa og jeg på Espa – nå kanskje mer kjent som Bolleland – og spiser is. Vi er på vei inn til Oslo, men har tatt oss en pause, selv om det er under én måned til jul, og det egentlig er ganske kaldt.

Stoppet på Espa er ikke det første av sitt slag. Det er en tradisjon vi har hatt så lenge jeg kan huske, når vi reiser inn for å besøke pappas side av familien. Denne gangen er det derimot noe helt annet som står på planen. Mamma skal redde livet mitt.

To måneder og én dag tidligere, sitter jeg på et legekontor. Jeg er en tilsynelatende frisk attenåring, som tar opp fag fra videregående, og drømmer om å reise et år til Tyskland. Men nå er ikke ting helt som de skal. Hjemme har jeg gått fram og tilbake i gangen, time etter time, med et spenn i kroppen. Hodet verker uutholdelig, og øynene mine renner ukontrollert. Jeg svever omtrent over stolputa på legekontoret, og klarer ikke å slappe av.

Tanken om å rusle rundt i en tysk storby blir plutselig veldig fjern, når legen gir meg beskjed om at blodtrykket mitt er skyhøyt, og at jeg må legges inn på sykehus med en gang.

Der får jeg sjokkbeskjeden: Jeg har fått nyresvikt. Nyresvikt som hadde kommet av flere ubehandlede nyrebekkenbetennelser jeg hadde hatt som barn.

Den første uken på sykehuset er jeg lenket til sykesengen. Jeg får ikke lov av legen å stå opp før legene har kontroll på blodtrykket mitt. En uke senere får jeg smått stå opp, og føler meg i bedre form, men får samtidig beskjed om at nyrene mine er ødelagt. Jeg trenger en ny nyre.

Ved nyresvikt er det mulig å motta en nyre fra en levende donor – et familiemedlem eller nær venn. Men det holder ikke bare med et “ja”. For å kunne gi en nyre til et annet menneske mens man lever, er det mye som må klaffe rent medisinsk og biologisk, og man må gjennom mange ulike tester. Alle over 18 år kan bli vurdert for å gi nyre, og det er ingen øvre aldersgrense. Pappa blir vurdert først – men vi er ikke en match.

Legene starter utredningen av mamma som potensiell giver av en nyre. Da legen kommer ut med resultatene, kan jeg se at det er med stor entusiasme.

«Det er kun eneggede tvillinger som er mer like enn dere. Dette er som å vinne toppgevinsten i lotto!» smiler han.

Så da er vi her to måneder senere, på Espa, på vei til Rikshospitalet for transplantasjon. Det gamle Rikshospitalet har brent seg fast i minnet mitt. Det var gammelt og slitt, men hadde en så fin atmosfære. Det var så gode mennesker som jobbet der, og til tross for situasjonen, husker jeg det som en fin tid.

To måneder etter at livet mitt ble snudd fullstendig på hodet, gjør jeg meg altså klar til operasjon. I et annet rom ligger mamma og gjør seg klar til det samme. Jeg tenker på henne, og på hvor heldig jeg har vært. Hele prosessen har gått så fort, at jeg ikke en gang har trengt å gå i dialyse. 

Operasjonen er en suksess. Kirurgene fjerner begge nyrene mine fordi de er bekymret for at de skulle skape mer problemer senere. De blir da erstattet av min mors nyre. Jeg får en liten avstøtningsreaksjon på lille julaften, en måned senere, og må derfor feire jul på Rikshospitalet, og sammen med den siden av familien som bodde i Oslo. Vi gjorde det beste ut av situasjonen. 

30 år senere er nyren fremdeles i god behold. Nyren fyller faktisk 80 år i år, og det gjør min mor også, som lever godt med bare én nyre.

Hvert år siden dagen jeg fikk en nyre, og derfor en ny sjanse i livet, har jeg feiret med å kjøpe en rose. Det første året kjøpte jeg én, det neste året; to. Senere i år skal jeg kjøpe hele 30 roser for de 30 årene livet mitt er forlenget med.