Tid til farvel

Det var en tidlig januarmorgen i 2010. Telefonen ringte og vekte oss før jentungen på snaue to år rakk å vekke oss. Det var søsteren min, Hanne-Marthe. «Vi er på vei hjem fra Ullevål. Herman har kræsja og er død». Verden raste sammen. 

Hvordan i alle dager kunne det ha skjedd? Fine, gode, snille, glade lillebroren min – død. Jeg begynte å tenke på når sist jeg så han og hvordan vi hadde hatt det da. Vi hadde vært hos mamma og pappa og hatt det hyggelig som vanlig, bare noen dager tidligere. Skulle det være siste minnet, siste gang jeg så han og snakket med han.

Mamma, pappa og Hanne-Marthe kom innom på vei fra Ullevål. De fortalte grundigere alt som hadde skjedd den natten. Jeg var småbarnsmor, gravid og trøtt og hadde ikke hørt at de ringte på natta og hadde derfor ikke vært med inn, men fikk hele historien da de kom.

Han lå der så god og varm, kjekk og pen som han var. Jeg snakket «med» han, holdt han i hånden, strøk han på kinnet, var med han. Jeg fikk avsluttet tiden med han på en god måte.

Kjersti Jeanette

På Ullevål hadde de fått spørsmål om hvordan de stilte seg til donasjon – de hadde svart «ja» i kor. Det innebar at Herman ble liggende der til alle prøver var tatt og han ble godkjent som donor. For oss tok det et par dager, men det kan variere. Jeg er så uendelig glad for at de sa ja, for den ekstra tiden vi fikk. Det var så godt, så fint, så avgjørende for ettertiden, den tiden.

Han lå der så god og varm, kjekk og pen som han var. Jeg snakket «med» han, holdt han i hånden, strøk han på kinnet, var med han. Jeg fikk avsluttet tiden med han på en god måte.

Litt mindre brutalt vil jeg si det var. Sorgen og tiden etter ble lettere å håndtere og bearbeide på grunn av tiden vi fikk siden vi sa ja til donasjon. I tillegg til tiden vi fikk ble vi utrolig godt ivaretatt av personalet på Ullevål; leger, sykepleiere og den fantastiske sykehuspresten (jeg er ikke religiøs, men hele hans vesen var en god støttespiller).

Den første tiden etter et dødsfall er det stort engasjement og omsorg. Det dabber selvsagt av etterhvert. Det som var godt etter donasjonen var at vi fikk tilbud om en etterlatt-samtale, det takket vi ja til. Vi ble møtt av de samme menneskene som da han døde. Vi snakket og reflekterte om tiden vi var der, men også tiden etter. Det dukker naturlig opp en del spørsmål etter akuttfasen. Det var fint å kunne stille de til personene som var der da det hendte. Vi fikk også en oppdatering på hvilke organer de hadde brukt og hvor mange som fikk leve videre med Hermans organer – seks mennesker lever videre.

Det er flott at disse menneskene som så gjerne ønsket livet, fikk leve videre. For meg personlig har donasjonen av min lillebror gitt meg en fin og verdig avslutning, en avslutning jeg ikke ville fått hadde det ikke vært for donasjon.

Si ja til organdonasjon.