Takk for hvert perfekte øyeblikk

Jeg følte meg både modig, sterk, og ekstremt lykkelig der jeg suste innover Adventsdalen på snøscooter. Men det som trumfet alle de gode følelsene var takknemlighet. Takknemlighet til min donor som for noen år siden ga meg livet tilbake i form av friske, fine lunger.

Min donor var ikke bare med meg i form av donorlungene som under scooterdressen håndterte den kalde Svalbardlufta med glans. Nei, min donor var meg meg i tankene, i hjertet og i hvert pulsslag. For jeg visste veldig godt at uten nye lunger, hadde det ikke blitt noe av dette eventyret. 

At jeg skulle kunne oppleve noe så flott, spennende og eventyrlig som dette hadde jeg aldri trodd. Jeg tenkte tilbake til tiden da jeg var så syk at jeg var lenket til både rullestolen og oksygenkonsentratoren. Den gangen da jeg tenkte: «om jeg noensinne klarer å gå til postkassa, på egne ben, uten oksygentilførsel, da skal jeg være fornøyd». Og nå satt jeg altså her, på en snøscooter, på Svalbard.

Om jeg noensinne klarer å gå til postkassa, på egne ben, uten oksygentilførsel, da skal jeg være fornøyd.

Turen inn dalen ut mot Tempelfjellet kan virke sterk, mektig og rørende vakker på de fleste. For meg var det så overveldende at tårer fylte øynene mine og en klump vokste seg stor i halsen min. 

Med meg på turen var syv venninner, flere av de venninner jeg har hatt siden barneskolen. Venninner som har fulgt meg gjennom hele min sykdomshistorie, venninner som veldig godt visste at denne turen ikke hadde vært mulig om ikke noen hadde sagt «JA» til organdonasjon akkurat da jeg trengte det som mest.

Det var som om det var noe symbolsk i det at vi kjørte der, sammen i en lang rekke av snøscootere bare noen timer før sola skulle vende tilbake til Longyearbyen etter mørketiden, i en fantastisk solfest. Og det på selveste kvinnedagen den 8. mars. Vi hadde dratt sammen til Svalbard for å feire livet og sola. Mer levende enn det blir det ikke, spør du meg!

Det er ikke slik at jeg som lungetransplantert lever herrens glade dager. Nei, det er hardt arbeide det å være transplantert. Sykehuskontroller må følges opp, jeg må daglig putte i meg min dose immundempende medisiner som tidvis kan være en «pain in the ass». Benbrudd, infeksjoner, celleforandringer og andre merkelige bivirkninger kommer og går. Men akkurat disse dagene da lungene var fylt av Svalbardluft, hjerte fylt av vennskap og solskinn, og sansene fylt av mektig arktisk natur – da var livet perfekt. Og heldigvis har livet mitt mange perfekte øyeblikk. Jeg takker for hvert eneste ett av de!