Spania er best i verden på organdonasjon!
Hva er det Spania gjør, som fører til at de år etter år viser til verdens høyeste antall donorer? Hva kan vi lære av Spania som vi kan dra nytte av her i Norge? Vi reiste til Madrid for å bli bedre kjent med deres måte å organisere donasjonsvirksomheten på.
Organisering er nemlig nøkkelordet for deres suksess, sammen med en stor porsjon stolthet og dedikasjon til det arbeidet de gjør. Vi møtte flere leger og sykepleier som alle viste en dyp forståelse for betydningen av organdonasjon, og deres motivasjon til å redde liv. De rammene som var lagt rundt deres arbeid og deres hverdag, gjorde at de ved siden av sin daglige jobb på sykehuset, også kunne ha et spesielt fokus på organdonasjon.
Vi reiste ned med noen hypoteser i bagasjen:
- Spanias gode donasjonstall skyldes flere trafikkulykker, flere intensivplasser og en positiv befolkning. I tillegg har de et godt organisert helsevesen.
Nasjonal ledelse og koordinering – «den spanske modell»
Donasjonsvirksomheten i Spania ledes og koordineres av ONT (Organización Nacional de Transpantes), som vel kan sammenliknes med Helsedirektoratet her i Norge. Dr. Beatriz Dominguez Gil, som leder ONT og Dr. Eduardo Martín Escobar tok godt i mot oss og kunne raskt avkrefte våre hypoteser bortsett fra punktet om organisering. Antall trafikkulykker i Spania har de siste årene hatt en kraftig nedgang, antall intensivplasser er som i de fleste andre land og Spanias befolkning er langt ifra mer positive til organdonasjon enn det vi ser i flere andre land.
Derimot har de organisert donasjonsvirksomheten etter en modell som stadig flere land tar etter; «den spanske modell». Portugal, Kroatia og nå nylig Australia er alle land som kan vise til en stor økning i donasjonsraten etter å ha innført denne modellen.
3 nivåer – nasjonalt, regionalt og lokalt
I Spania deler de inn donasjonsvirksomheten i tre nivåer; Nasjonalt-, regionalt- og lokalt, dvs. sykehusnivå. ONT, som er det nasjonale nivået dekker all form for opplæring og undervisning av donorpersonell. De leder og følger opp de to underliggende nivåene. Hvert sykehus har en donorenhet med en donorlege (intensivlege) som rapporterer til ledelsen på sykehuset. Ledelsen rapporterer videre til regional koordinator. Sykehusene evalueres blant annet etter deres jobb for organdonasjon. Hvis de gjør en dårlig jobb, ja så er de en dårlig intensivavdeling. Dette følger ONT med på, og viser ikke sykehuset til gode nok resultater, vil ONT gå til ledelsen og foreslå hva sykehuset kan gjøre bedre. Altså en god organisering som ivaretar opplæring, motivasjon, kontroll og utvikling.
Regional koordinering og samarbeid
Vi reiste videre til Comunidad de Madrid, som kan sammenlignes med våre helseregioner, og traff sykepleier Gemma Marmisa, regional transplantasjonskoordinator i Madrid kommune med 6,5 mill innbyggere. Hun fortalte at det er 17 regioner som møtes 3 – 4 ganger i året, ser på hvordan virksomheten fungerer og lærer av hverandre. Marmisa understreket viktigheten av at familien har forstått at behandling må opphøre, først da blir det snakk om organdonasjon. De legger spesielt vekt på viktigheten av å sikre avdødes ønske om å bli donor. For å få befolkningen mest mulig trygge på temaet organdonasjon, utvikler de kampanjer og underviser i skoler.
Sykehuset – vi lærer av hverandre og vil gjøre det bra
Vår siste stopp var på Hospital Puerta de Hierrra hvor vi traff donorlege Juan José Rubio og sykepleier Fátima Dávilo. Stolte og dedikerte for rollen de skulle fylle. De fortalte hvor positivt det var å samarbeide med andre sykehus, og å lære av hverandre. For som Dr Rubio sier: «Når andre gjør det bedre, er jeg ikke fornøyd med meg selv!»
Den gode samtalen avgjør donasjonsspørsmålet, ikke systemer og registre
Så enkelt, men likevel så vanskelig. I takt med stadig større behov for organer for transplantasjoner, drøftes og innføres forskjellige modeller i Europa. Wales, Frankrike og nå kanskje UK innfører den såkalte «soft opt out modellen». En modell som kan fortone seg bra på papiret, men som i praksis ikke fungerer. Spania har også en opt out lov i bunn, men praksisen er, som i alle europeiske land, en god samtale med de pårørende. Det blir til slutt de pårørende som skal bekrefte din vilje, og da er det samtalen og ikke systemene som må ligge til grunn.
«Den spanske modell»
Nøkkelen til organmangelen er å innføre «den spanske modell» også her i Norge. Vi har et godt utgangspunkt med en positiv befolkning og et godt fungerende helsevesen, men mye av virksomheten bygger på personlig engasjement og innsats. Vi behøver en nasjonal koordinator som kan sørge for tilstrekkelig utdannet helsepersonell med tid, ressurser og gode rammer rundt virksomheten. Som kan koordinere virksomheten og gripe inn der det behøves. Spania har nettopp dette og personell i flere nivåer som er stolte av å drive med organdonasjon. De har gode rammer rundt sitt arbeid, virksomheten er godt organisert på alle nivåer, og man møter overalt på en sterk, positiv og trygg holdning til at organdonasjon er livreddende behandling.