Sorgen over å være borte fra sitt eget liv

Jeg hadde sovet 17 timer i døgnet. Kroppen var tom. Livet var i pause.

I 2008 fikk jeg en ny lever. Jeg kalte det Livet 2.0. Sykdommen som hadde ødelagt leveren min, het PSC – primær skleroserende kolangitt. Det er en sjelden og alvorlig sykdom som angriper gallegangene og etter hvert leveren. Hos 30–40 prosent kommer sykdommen tilbake i den transplanterte leveren. Jeg var en av dem.

I 2012 fikk jeg beskjeden: PSC var tilbake. I den nye leveren. Jeg følte meg frisk lenge, men visste at jeg en dag ville trenge en ny transplantasjon.

Forverringen skjøt fart i 2023. Til slutt klarte jeg ikke å jobbe, jeg måtte avvikle firmaet mitt, og hverdagen ble redusert til å ligge stille og vente. På hva? På at noe skulle forandre seg. På at jeg skulle bli dårlig nok til å få en ny sjanse.

Ventetiden er et sted det er vanskelig å beskrive. Det er som å leve uten tid. Uten retning. Jeg visste at det kunne ta måneder, kanskje år. Jeg hadde hørt om mennesker som hadde ventet i fem år. Så jeg pakket baggen – og begynte å vente.

Men et sted i det mørke bestemte jeg meg for én ting: Jeg skulle være fotballtrener for min yngste sønn. Jeg hadde vært det for eldstemann, og det ga meg glede. Det ble mitt lille lys i en tid hvor det ellers bare var skygger. Jeg var ikke en aktiv trener, jeg sto stille og sparte på kreftene. Men jeg var til stede. Jeg gjorde en forskjell. Og det var nok.

En sykehusprest sa til meg at det jeg opplevde ikke nødvendigvis var depresjon – men sorg. Sorg over livet som gikk forbi uten at jeg fikk være med. Og det traff meg. Det var nettopp det det var: sorg over å være borte fra sitt eget liv.

Jeg tenkte mye på noe jeg hørte som barn, fra Herman Sachnowitz, en av få norske overlevende fra konsentrasjonsleirene. Han sa at mange av dem som døde, var de som knyttet håpet sitt til en bestemt dato: «Til våren kommer freden», tenkte de. Men våren kom, og freden kom ikke. «Til høsten kommer freden», sa de. Men høsten gikk, og de mistet håpet. Det som kjennetegnet mange av dem som overlevde, var at de bevarte håpet uten å tidfeste det. De trodde friheten ville komme – men de satte ikke dato på den.

Det ble min ledestjerne. Jeg begynte å drømme: Hva om jeg faktisk blir frisk? Hva har jeg lyst til å gjøre da?

I desember 2024 fikk jeg svaret. En ny lever. En ny sjanse. Et nytt liv – mitt Livet 3.0.

Nå trener jeg hver dag. Jeg lever som en toppidrettsutøver – ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Jeg skal sykle Trondheim–Oslo i august. Og jeg skal løpe halvmaraton under Oslo Maraton i september, midt under den Donasjonsuka. Det blir vondt. Det blir vakkert.

Jeg vet at ikke alle får denne sjansen. Og jeg vet hvor tøff veien dit kan være. Derfor har jeg begynt å dele reisen min. For å gi tilbake. For å gi håp. For å vise at livet etter transplantasjon kan være både sterkt og verdifullt – selv når det starter i mørket.

Følg Dag Fredriks reise på YouTube og TikTok under @livet3.0, og på Instagram som livet.3.0.