Sommeren stod for døren

Jeg traff ham for snart 26 år siden. Ved en ren tilfeldighet. Ren skjær flaks. For drøyt to år siden forsvant han ut av mitt liv. Ved en ren tilfeldighet. Ren skjær uflaks. Midt i livet. Midt i begeistringen. Rammet ulykken oss.

Vi var på vei hjem til middag hos den mellomste sønnen. Vi syklet bortover Frognerstranden etter en herlig ettermiddag som sykkelturister i egen by sammen med to av sønnene. Langs den rette strekningen etter Kielfergen, pekte Niels begeistret mot en liten fiskebåt som lå i havnen. Han ville ha vår oppmerksomhet mot den. Han snudde seg og pekte, og et øyeblikks uoppmerksomhet medførte at han vridde styret inn i sykkelen til sønnen. Det medførte bråstans og jeg hørte at han ropte ut, før han stupte over styret og rett i asfalten. Farten var lav. Han syklet på en damesykkel med kurv. Det var ikke på noen måte noe som indikerte alvor. Jeg satte fra meg sykkelen og gikk bort til ham. Han hadde satt seg opp. Jeg observerte et kutt over nesen og skrubbsår i pannen og på haken. Han ga meg lommetørklet sitt, så jeg kunne tørke blod, men ga uttrykk for at det ikke gjorde vondt. Sønnen og jeg ble likevel enige om å ringe etter ambulanse, da det blødde ganske kraftig fra kuttet over nesen. Vi vurderte det dit at det måtte sys.

Livet var godt. Vi elsket hverandre. Vi nøt gode dager. Nettopp derfor kunne vi også tillate oss å snakke om det som vi trodde lå langt inn i fremtiden.

Anne Stine

Mens vi ventet på ambulansen, kom en del folk til og ville hjelpe. Vi fikk låne et badehåndkle, for å tørke blod. Vi besluttet å flytte Niels fra asfalten til gresset, så han kunne ligge mer behagelig, mens vi ventet. Da vi støttet ham opp, sviktet bena under ham. Jeg observerte det, opplevde det som ekkelt, men klarte ikke å ta inn over meg alvoret. Vi la ham på gresset, og jeg ble mer og mer desperat fordi det var mye blod og jeg klarte ikke å stanse det. Flere kom til og hjalp. Vi fikk Niels over i stabilt sideleie. Så trakk jeg meg litt unna, mens de som hadde kommet til, bidro. Brått ropte en av dem ut at han sluttet å puste. Jeg kastet meg over ham, slo ham i ansiktet. Ropte til ham at han måtte være her. Se på meg. Snakke til meg. Sønnen ringte nødnummeret igjen. Sa at de måtte forte seg å komme. Det opplevdes som en evighet før vi så ambulansen komme. Jeg pustet lettet ut. I visshet om at Ullevål sykehus har et akutteam i verdensklasse.

Livet var godt. Vi elsket hverandre. Vi nøt gode dager. Nettopp derfor kunne vi også tillate oss å snakke om det som vi trodde lå langt inn i fremtiden.

Ambulansepersonellet løp til, rev opp t-skjorten hans, intuberte ham, satte på nakkekrage og tok pupilletest. Jeg skjønte det ikke. Men de forsto. Politiet hadde kommet til. Politimannen hentet den stive «nakkeskadebåren». Jeg følte sterkt ubehag ved å se den. Den vitnet om alvor. Jeg fikk beskjed om å sette meg i ambulansen. Men brått kom contrabeskjed. Jeg skulle sette meg i politibilen. Vi lå på hjul bak ambulansen i fulle sirener gjennom en sommerstille by. Jeg tenkte at dette skulle Niels få høre. Det var i overkant dramatisk. Jeg ringte de to andre sønnene og varslet om at det hadde vært en ulykke og at vi var på vei til Ullevål. Jeg ba dem komme.

På Ullevål sto akutteamet ute og tok i mot. Niels ble fraktet inn i full fart. Sønnen og jeg ble henvist til et venterom rett ved inngangen. Jeg fant et toalett og fikk vasket bort blodet fra hendene mine. Så kom skjelven. Jeg begynte å ane. Men kunne ikke fatte. En sykepleier kom inn og fortalte oss hva de ville gjøre. Undersøkelser. Røntgen. Kanskje operasjon. Vi satt der. Så på hverandre. Utvekslet tanker om at det ville gå bra. At det tross alt hadde vært en beskjeden ulykke. Men vi forsøkte bare å trygge hverandre mot det vi i underbevisstheten visste. Det var alvorlig. Den yngste sønnen kom til. Med sin venninne. Min bror kom. Og min svigerdatter. Legen kom inn. Satte seg ned. Jeg visste hva det betød. Leger som kan redde liv, sitter ikke med de pårørende.

Han beklaget. Forklarte. Den ene sønnen skrek ut. Slo i veggen. Den andre gråt hjerteskjærende. Jeg satt lamslått. Så bedende på legen. Men dere må jo redde ham, sa jeg. Men visste samtidig at de ikke kunne. I møtet med asfalten hadde en arterie innenfor skallen, men utenfor hjernehinnen, røket. Den skapte en massiv blødning. Hjernen hadde forskjøvet seg tre cm til venstre. All tilførsel fra nakkestammen stanset opp. Ble sperret. Det var ikke mulig å operere. Det var ikke håp.

Dagen før hadde vi sittet i haven. Feiret at sommeren sto for døren. At den gamle fiskeskøyten Niels hadde hatt gjennom 40 år, var solgt. At den eldste sønnen hadde kjøpt en ny og langt enklere båt. At livet var godt. At vi var heldige. Det var så mye å glede seg til. Om et par uker skulle vi til Østerrike å se vår sønn ro U23 VM. Til høsten skulle vi besøke ham under studieopphold i Argentina.

Vi ble fulgt av en sykepleier opp til intensivavdelingen. Inn på rommet, hvor Niels lå. På respirator med slanger og ledninger. Ansiktet var opphovnet. Øynene borte i enorme hevelser. Kuttet over nesen var sydd. Men han var borte. Niels var ikke der. Rytmen var jevn som følge av respiratoren, men det var ingen respons. Hverken på lyd, lys eller berøring. Kroppen var varm, men han var ikke der. Han var så fremmed med alle skadene.

Vi forsto. Og vi forsto at det ville bli spørsmål om donasjon. Vi avventet det. Timene gikk. Vi var ut og inn av sykerommet. Ventet på den eldste sønnen som kom langveisfra. Ventet. Men visste ikke på hva. På et mirakel? Natten ble til dag. Vi hadde samtaler med lege. Med sykepleier. Vi tok opp spørsmålet. Hva skjer nå? Det ble snakk om organdonasjon. Vi i familien snakket sammen. Alle måtte være enige. Vi visste at Niels hadde villet. Han var en giver. Men brått når det virkelig gjelder, er det også en del uavklarte spørsmål. Omkring prosessen. Vi var opptatt av verdighet. At det skulle skje uten at Niels led nød. Han måtte ikke oppholdes. Holdes tilbake i livet. Holdes tilbake på uverdig vis. Vi visste at Niels ville ha sagt ja. Men han måtte ikke plages. Ikke holdes i kunstig live lenge. Vi sa ja. Men vi orket ikke tanken på at de skulle røre øynene hans. Alt annet var ok. Men ikke hornhinnene. I ettertid tenker jeg at det ikke hadde gjort noe, men der og da føltes det som om sjelen ble speilet i øynene- øynene som var usynlige bak de enorme hevelsene.

Niels ble undersøkt. Grundig. Legen kom tilbake og orienterte oss om at han var hjernedød. Han var borte. Hjertet slo ved hjelp av respiratoren. Men Niels var død. Jeg ville følge ham til Rikshospitalet. Følge med ham hele veien frem. Sykepleieren hadde nok hørt et slikt ønske før. Nennsomt ble jeg spurt hvordan jeg tenkte det skulle foregå. Gjennom de åpne spørsmålene, innså jeg at det ville være bedre å ta farvel på Ullevål. Vi fikk den tiden vi trengte. Det var intet press. Vi var inne sammen, og en og en og tok farvel. Søndag kveld forlot vi Ullevål sykehus med en bærepose med Niels’ eiendeler. Ett døgn etter at vi dro, kom jeg tilbake til vårt hjem gjennom snaut 24 år – 49 år og enke.

De ringte fra Ullevål kort tid etter. Holdt meg oppdatert. Niels var hentet og fraktet til Rikshospitalet. Det hadde gått greit. Neste morgen ringte de tidlig. Det hadde vært en vellykket operasjon. Niels var tilbake til Ullevål. Vi kunne komme når som helst å se ham i kapellet.

Hvorfor sa vi ja?

I 1997 falt min bror ned under fjellklatring i Jotunheimen. Inntil da hadde døden vært fremmed, noe som hørte alderdommen til. Min bror ble 35 år. Han etterlot seg to sønner på 4 og 6 ½ år. Det var ikke mulig med organdonasjon den gang. Avstanden og skadene tillot ikke det. Vi snakket om det. Døden ble en del av livet. Satte livet inn i et mye større perspektiv. Så sårbart det er. Og så intenst viktig det er å kunne leve mens vi er her. Døden var ikke lenger en fremmed fiende. Den var en realitet. Dermed ble den også et viktig samtaleemne. På hytten vår på fjellet, hvor vi er fullstendig uten mobildekning og TV, kunne vi ha de viktige samtaler i livet. Om livet. Over et godt måltid ved langbordet i den lille tømmerstuen, delte Niels og jeg mange og viktige betraktninger om livet. Og døden. Om våre forventninger til hverandre om vi skulle dø fra hverandre. Temaene var alvorlige. Men de var ikke truende. Det var fint å snakke om. Det skapte en intens nærhet mellom oss.

Jeg ville ikke vite noe om hvem de var. Jeg ville vite minst mulig utover vissheten om at det var vellykket. At Niels gjennom sin død bidro til å redde andres liv. Det var godt. Det er alt jeg trengte å vite. Det er alt jeg ville vite.

Anne Stine

Livet var godt. Vi elsket hverandre. Vi nøt gode dager. Nettopp derfor kunne vi også tillate oss å snakke om det som vi trodde lå langt inn i fremtiden. Men som vi hadde erfart brått kunne ramme. En del av dette var organdonasjon. Niels hadde gitt inn på 80 liter blod gjennom sine år. Da hans far ble alvorlig syk og måtte ha blodoverføring, bestemte Niels seg for å betale tilbake hver dråpe. Han var en giver. Derfor var det heller ikke vanskelig for ham å si ja til organdonasjon. Han fattet ikke hvordan man kunne si nei. Hva var vel forskjellen på å amputere et ben eller miste en finger i levende live, eller å gi fra seg verdifulle organer til andre når man selv ikke lenger kan nyttiggjøre seg dem? Sjelen sitter ikke i den enkelte kroppsdel. Man mister ikke seg selv gjennom å redde andre. Tryggheten vi hadde for at Niels hadde ville sagt ja, om vi kunne ha spurt ham, gjorde valget enkelt. Det ville på et vis være et overgrep mot ham om vi hadde sagt nei. Og grunnleggende viktig var den tillit som lå mellom oss og personalet på sykehuset. Tillit som gjorde at vi stolte på. Var trygge på at Niels ikke kunne reddes, men at andre kunne reddes som følge av hans brå død.

Jeg ville ikke vite noe om hvem de var. Jeg ville vite minst mulig utover vissheten om at det var vellykket. At Niels gjennom sin død bidro til å redde andres liv. Det var godt. Det er alt jeg trengte å vite. Det er alt jeg ville vite.

Å si ja og gjennom det bidra til at andre liv reddes, føles meningsfullt. Men det letter ikke sorgen. Sorgen er intens. Voldsom. Opprivende. Knapt til å holde ut. Å miste to av mine nærmeste i ulykker, er langt utover det man kan fatte at man kan klare. Det finnes ingen trøst. Det er en lang vei å gå. Et endeløst savn. At vi gjennom å si ja til organdonasjon kan bidra til å hindre at andre må gjennomgå det vi måtte, føles meningsfullt. Hele 8 deler kunne brukes. Lunger, nyrer, hjerteklaffer, lever, bukspyttkjertel. 5 liv ble reddet. 5 personer fikk livet i gave gjennom Niels’ død. Et mangfold av pårørende har fått slippe å gå gjennom den enorme smerten vi måtte. Deres kjære ble reddet. Niels kunne ikke reddes. Men ved at han i døden kunne bidra til å redde andre, føles godt.

En uke etter at Niels og jeg hadde sittet i haven og nydt at sommeren sto for døren, satt jeg i haven med den nærmeste familien. Bisettelsen var vakkert gjennomført. En fullsatt kirke. Haven ble flyttet inn i kirkerommet og ga en vakker ramme omkring en helt umulig avskjed. Så begynte veien videre. Å møblere et nytt liv på fundamentet av et vakkert levet liv som så brutalt og alt for tidlig opphørte.

Å vite at 5 mennesker lever videre kjennes godt. I møte med lege og sykepleier på Ullevål noen måneder senere, fikk vi bekreftet at det hadde vært vellykket. Jeg kjente ikke glede over det. Jeg ville ikke vite noe om hvem de var. Jeg ville vite minst mulig utover vissheten om at det ar vellykket. At Niels gjennom sin død bidro til å redde andres liv. Det var godt. Det er alt jeg trengte å vite. Det er alt jeg ville vite.

Og om jeg gjennom å fortelle min historie, kan bidra til at flere sier ja til organdonasjon, opplever jeg at Niels fortsetter å redde liv. Det føles meningsfullt.