Organdonasjon – liv til de som venter!

Bilde av Hege Lundin Kuhle, daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon
Foto: Stiftelsen Organdonasjon

Noen ganger opplever vi ting i livet som er så inderlig tungt å bære. Det å miste en som står oss nær. Døden var uunngåelig, men etter død kan det bli liv. Liv til de som venter, til de som ikke kan leve videre uten et nytt, livreddende organ.

Vi i Stiftelsen Organdonasjon har med oss sterke historier, erfaringer som skaper det engasjementet vi har for organdonasjon. Vi har kjent på tap, og vi kjenner på håp – håpet om at noen sier ja. Derfor var det ekstra hyggelig da vi mottok Wenche Foss ærespris, en heder vi setter stor pris på. Men de virkelige heltene er alle de som sier ja til organdonasjon og som gir håp og liv til de som venter.

Veien dit vi er i dag har vært spennende. Fra etableringen i 1997 hvor organdonasjon var et helt nytt tema i det offentlige rom, til i dag hvor folk med stolthet viser sin tilhørighet. Norge er et at de beste landene på organdonasjon, vi har blant verdens korteste ventelister og ventetider, og vårt helsepersonell er blant verdens beste. Likevel kan det skje feil. Likevel er det de som venter forgjeves. Likevel er det de som aldri får tilbud om en plass på ventelisten, fordi tilgangen på organer er for dårlig.

Dette kan vi gjøre noe med. Vi i Stiftelsen Organdonasjon og du der ute. Vi arbeider for å gjøre alle trygge på temaet organdonasjon, at man velger et ja som man deler med sine nærmeste. Men det som avgjør utfallet, skjer den dagen man opplever det vonde å miste, og man skal ha styrke til å bekrefte en avgjørelse om organdonasjon. Da er det viktig at man vet. Vet hva avdøde selv ønsket, så avgjørelsen ikke må bli din i en tung og vanskelig situasjon.

Mellom 400 og 500 mennesker venter til enhver tid på et nytt organ. Et organ som kan gi dem livet tilbake, og med det en familie som vil slippe å miste. Men køene øker, og det blir stadig flere som behøver et livreddende organ. Det er mangel på organer i hele verden, og med dette fortvilelse og desperasjon. En fortvilelse og desperasjon som for noen kan føre til et illegalt marked. Den eneste måten å forhindre denne ulovlige virksomheten på, er at vi alle sier ja til organdonasjon.

Flere land innfører nå systemer som gjør at alle er organdonorer såfremt de ikke har meldt seg ut av et register. I Norge har vi ikke tro på register, men en lov som i utgangspunktet antar alle som potensielle organgivere. Den nye transplantasjonsloven sier at det er din vilje, at det er din rett til å donere, men bekreftelsen skal komme fra de som kjente deg best.

Denne ordningen viser seg å være den aller beste; for da det i andre land stilles krav til systemer og registre, mange har meldt seg ut av registre da de vil bestemme over egen kropp, oppfordrer vi heller til samtalene mellom mennesker som står hverandre nær. Og uansett systemer, vil det alltid være en samtale bygget på respekt og forståelse med de pårørende.

Det er tungt å miste, men døden er uunngåelig. For noen kommer det et spørsmål om organdonasjon. Mange forteller dette som en trøst i det tragiske, å vite at andre ikke må miste. Å vite at man gir håp om liv til noen som venter. Men avgjørelsen blir lettere hvis vi vet hva avdøde selv ønsket. Derfor er det så viktig at vi alle forteller våre nærmeste at «jeg er organdonor».