Mannen min fikk livet tilbake

Dette er min, Annes, historie om nyretransplantasjon og det å være pårørende til noen som er alvorlig syk og har fått livet satt på vent.

Jeg var ute og malte vinduskarmer. Det var helg, solen strålte og varmet så godt denne forsommerdagen. På vegen kom noen forbi, de lo og pratet, jeg vinket; «Så heldige vi er med været denne helga!» Å, skulle så gjerne vært med! Skulle brukt helga til bade, slappe av, lade! Men inne lå mannen min med flere ulltepper over seg, orket knapt å ta en telefon om det ringte, kastet opp ved den minste anstrengelse og var veldig sliten. Det var bare å male på, utnytte det tørre og fine været!

Det var seks år siden han fikk konstatert alvorlig nyresvikt og ville trenge ny nyre. Flere i familien og jeg ville donere, men blant annet spesiell blodtype kludret det til. Et par år levde vi stort sett som normalt, sykdommen lot seg mest merke med at vi måtte kutte ut noen matvarer og dra jevnlig på kontroller på sykehuset. Fortsatt gikk vi lange fotturer i skog og mark, fortsatt dro Peter på jakt «hele høsten» og fortsatt reiste vi utenlands på storbyferier eller deilige opphold langs Middelhavet.

Veien nedover

Gradvis begynte endringen. Han tålte mindre og mindre, ble sliten og kvalm, frøs uansett temperatur. Peter er optimist av natur og slett ikke den som klager over noe, så fortsatt tviholdt han på at vi skulle fortsette å gå i skogen, fortsette å reise, ha det så normalt som mulig.  Selv om det betød å stoppe opp for hver kilometer for å kaste opp, skulle han gå til topps. Selv om vi visste at jeg kom til å rusle mest alene i byene vi dro til, skulle vi dra.

Siste ferietur i Hellas måtte vi be om ekstra dyner; han lå inne og frøs på dagene tross en utetemperatur på rundt 30 grader!

Anne

Så endret ting seg ganske raskt. Kreatininnivået steg og steg. Det var nå omtrent fire år siden sykdommen ble oppdaget. Peter ble veldig syk, det var vondt å se han så puslete. Dialyse ble nå livsnødvendig. Fortsatt trosset han utmattelsen sin ved å jobbe fullt (men fikk hjemmekontor), drive med ulike gjøremål på garden – ja, til og med dro vi med oss dialyseapparatet på et par hytteturer til fjells!

Mange bekymringer

Det var på dette tidspunktet jeg selv begynte å kjenne meg lei av alt. Jeg hadde full jobb som lærer, og når jeg kom hjem måtte jeg stå en del alene om arbeid som skulle gjøres. Jeg var vel egentlig konstant sliten og oppgitt over at jeg ikke visste når dette ville gå over. I og med at Peter var så tappet for krefter nå, hadde jeg mistet en stor støttespiller, en jeg alltid delte oppgaver med. Jeg gikk rundt og bekymret meg mye, var lite sosial, og i dag kan jeg se at dette førte til stress, kroppslige plager, søvnproblemer og redusert energi. Men det tenker man ikke da det står på; når den du er mest glad i trenger deg, da ofrer man mye for å hjelpe! – Og jeg ble da en kløpper til å kløyve ved og mye annet.

Det gikk omtrent et år til. Peter fylte 50 år en vårdag i april, mannet seg opp til et lite treff med de nærmeste, inntullet med tepper foran peisen. Jeg visste hvor mye det kostet, og at han ville ligge rett ut dagene etterpå. Men om man ikke visste, så ville man kanskje ikke merket det; for fortsatt ingen klager, fortsatt denne optimismen. En tid etterpå var det kontroll igjen, og denne gangen var alt bare nedslående. Legen var tydelig på at om han ikke innen svært kort tid fikk transplantasjon, så det mørkt ut.

Da telefonen kom

Så stod jeg der med malekosten den varme, fine dagen, da. Lurte på om Peter kanskje ville orke å grille litt til kvelds, lage litt Hellas-stemning i finværet?  Plutselig kom Peter rundt hushjørnet, han behøvde ikke si noe; jeg forstod før han fikk sagt noe som helst: Nyrelegen hadde ringt, de hadde en organdonor til Peter! Malekosten forsvant i en bue ut i åkeren, her var det bare å skynde seg, og tjue minutter senere satt vi i taxien på veg til Rikshospitalet.

Vi visste at mens vi satt her og var opprømte og spente, satt det noen og sørget over tapet av en mor eller far, søster eller bror, sønn eller datter.

Anne

Tankene raste i hodene våre mens vi ventet på Riksen. Det var en veldig spesiell opplevelse; vi visste at mens vi satt her og var opprømte og spente, satt det noen og sørget over tapet av en mor eller far, søster eller bror, sønn eller datter. Det at noen mistet livet, gjorde at Peter fikk sitt tilbake.  Det er vanskelig å sette andre ord på det enn takknemlighet.

Veien tilbake

Nyren som Peter fikk, var en perfekt match! Allerede dagen etter operasjonen følte han seg som et nytt menneske, han hadde glemt hvordan det var å føle energi i kroppen!  Han kom seg raskt, allerede etter et par uker fikk han komme hjem i helgene og snart var han hjemme hele tiden. I skrivende stund er han sprek som før. Han må ta store doser med ulike tabletter daglig livet ut, men det er en liten pris å betale: Peter fikk livet sitt tilbake, vi fikk livet vårt tilbake!  Lite vil nok slå lykke-og frihetsfølelsen da vi samme høst slengte koffertene bak i bilen og dro ut på den første «friske» ferien på seks år! – For ikke å snakke om dagen de kom og hentet det som var igjen av dialyseutstyr hjemme! De mengdene med poser og søppel ble det et skikkelig hat-elsk-forhold til!

Det viktige valget

Jeg har selvfølgelig sagt ja til organdonasjon! Det valget tok jeg lenge før mannen min ble syk, men nå vet jeg virkelig hvor mye det betyr!  For min del synes jeg det er godt å vite at jeg kan gjøre nytte etter min død; at andre da kan bruke mine organer for å leve videre, ja, det må være det mest verdifulle jeg kan gi bort!

Tenk at en donor kan gi opptil sju nye liv!  Om du ikke ennå har gjort det; si til dine nærmeste at du er organdonor, tre livgivende ord – «Jeg er organdonor»!