Kjærlighetsgaven

Det var sikkert, nyresvikten økte og dagen for at transplantasjon var aktuelt nærmet seg. Vi visste det godt, hadde hatt god tid på å forberede oss på det.

Marit var tross alt nummer fem i sin familie som var klar for transplantasjon. Vi visste også mye om venting på liste for organdonasjon, dialyse og komplikasjoner som kunne komme. Marits nyrelege sendte brev til Willy med informasjon om tilstanden, og om muligheten for levende donor. Ikke noe press, men et åpent spørsmål: var det aktuelt for Willy å vurdere å gi?

Vi sto foran speilet på badet, en kort og bred- en lang og smal. Kunne det være mulig at et organ fra Willy ville passe i Marit sin kropp?

Willy var ikke i tvil. Ble det positive resultat av prøvene var det klart han ville gi. Vi vil da hjelpe hverandre i livet om det er mulig var Willys tanke.

Mange prøver, samtaler og undersøkelser på flere sykehus senere var det klart, nyren ville passe! Tilbakemeldingen fra Rikshospitalet var positiv: dere er velkommen til Oslo for transplantasjon i april 2018.

Operasjonene

Både donor og mottaker ble varmt ønsket velkommen på Rikshospitalet mandag før operasjonene. Informasjonen vi hadde fått fra vår umistelige nyrelege her hjemme ble gjentatt. Alle spørsmål besvart av leger, sykepleiere, fysioterapeuter og andre pasienter som alt hadde donert, og tatt imot. For oss var dette trygt og godt. Det vi måtte hatt av skrekk og nerver ble roet.

Onsdag var dagen, vi ble operert samtidig. Noen timer etter operasjonene møttes vi igjen, i hver vår seng. I tåkedis så vi at den andre hadde det bra og ble godt tatt vare på. Det var det aller viktigste da. Vi fikk smertestillende og oppmuntring om å komme opp av sengen så fort som mulig. Her var det om å gjøre å få kroppen igang igjen. Willy hadde dårlig matlyst etter operasjonen, men ble reddet av kiosken ved hovedinngangen. «Dritmat», altså pølse med rekesalat, brød og Cola fristet mer enn maten på avdelingen. Sykepleierne hadde nok opplevd det før og tipset om McDonald’s litt lenger ned i gata mot Ullevål.

Tiden etter

Det ble gradvis bedre og etter en liten uke var Willy reiseklar, mens Marit ble igjen i Oslo. Hjemme igjen oppdaget Willy at han ble overraskende fort sliten av hverdagsaktivitet og var glad da mor inviterte han på fullpensjon noen dager. Med smertestillende en fjorten dagers tid etterpå gikk det bare bedre og bedre.

Det ble et gledelig gjensyn da Willy kom tilbake på besøk til Marit på 17. mai. Begges form var da så bra at vi kunne feire nasjonaldagen sammen med gode slektninger. Å bo på pasienthotellet sammen med «nyremafiaen» var kjekt for oss begge.

Plutselig er det gått ti måneder, og livet er overraskende vanlig. Vi er begge i jobb og lever gode liv, fremdeles med upåklagelig oppfølging fra nyrelegen.

Hadde det betydning Marit? Jeg er verdens heldigste dame, større gave kan ingen få eller gi, det har betydd alt ❤️

Var det verdt det Willy?  ❤️-lig absolutt!

God Valentinsdag alle sammen!