Jeg er sorg og glede
Å være alvorlig syk er en sorg med mange faser. Først sjokket når man får diagnosen: Jeg var 25 år og nybakt mor da jeg fikk min – hypertrofisk kardiomyopati.
I de påfølgende 14 årene ble jeg gradvis sykere. Hjertet mitt ble dårligere og dårligere, og i perioder trengte jeg rullestol og kunne knapt reise meg uten å besvime. Det er også en sorg: å merke at man orker stadig mindre, og oppleve at man havner på livets sidelinje.
For meg var det også en sorg å bli konfrontert med behovet for en hjertetransplantasjon. Det skremte meg. Og jeg tror vel ingen ønsker seg en hjertetransplantasjon. Det er bare at ingen ønsker å dø av hjertesvikt, heller. Under min første transplantasjonsvurdering var jeg 32 år, og mor til en syvåring og en toåring. Jeg var så redd for å dø fra dem, og ikke minst dø når yngstemann var så liten at han ikke ville huske meg. Men den gangen, i 2012, var jeg fremdeles for frisk til å settes på transplantasjonsliste.
Det føltes tryggere å planlegge min egen begravelse, enn å tro på en fremtid.
Eileen
I fjor var ikke det tilfelle lenger: Jeg trengte et nytt hjerte. Mitt gamle hjerte var så slitent. Jeg var så sliten. Det halvåret jeg stod på transplantasjonsventeliste er det lengste og tyngste i hele mitt liv. Jeg skvatt himmelhøyt hver gang telefonen ringte, jeg var redd for å håpe, redd for å løfte blikket så mye som en centimeter. Ingen kan jo garantere at et passende hjerte vil dukke opp tidsnok. Av de over 400 som til enhver tid venter på nytt organ, så er det jo ikke alle som kommer så langt. Det føltes tryggere å planlegge min egen begravelse, enn å tro på en fremtid.
Men jeg fikk hjertet mitt. Da jeg våknet på intensivavdelingen etter transplantasjonen, så kjente jeg umiddelbart på både sorg og takknemlighet: Noen mistet sin kjære dagen før. Og på det som må ha vært den vondeste dagen i livet deres, så valgte de å gi meg muligheten til et nytt liv. Takket være en organdonor er jeg fremdeles her og får være mor til barna mine. Jeg får lære å leve igjen. I fjor klarte jeg ikke alltid å gå opp trappen i huset vårt. I år har jeg gått fjellturer.
Det tar litt tid å våge å omfavne livet igjen, når det var så nær å glippe mellom fingrene mine.
Eileen
Jeg fyller dette nye hjertet med så mye glede jeg bare kan. Jeg bærer fremdeles med meg en sorg over å ha vært så syk, for den påkjenningen det har vært for mine nærmeste, og for tapet de pårørende til donoren min har lidd. Det føles som jeg har glede til gode, og jeg ærer donoren min med å ta så godt vare på hjertet som jeg bare kan. Det tar litt tid å våge å omfavne livet igjen, når det var så nær å glippe mellom fingrene mine.
I år kunne jeg feire 40-årsdagen min. Det tror jeg ytterst få trodde på i fjor. Jeg ville at min bursdag skulle bidra til at flere får oppleve sin: Jeg ønsket meg en donasjon til Stiftelsen Organdonasjon, eller et standpunkt til organdonasjon. Jeg håper flest mulig sier «ja» og forteller sine nærmeste om det. Ingenting ville glede meg mer enn det.
