Hva gjør hjertet med personligheten din?

For omtrent ti år siden var det endelig noen som så meg for den jeg var. Det ble funnet bevis for at jeg hadde et stort hjerte. Dette var tiden da store hjerter fortsatt ga meg utelukkende positive assosiasjoner.

Når noen sa at fru Hansen har et stort hjerte, tenkte jeg aldri: Å nei! Stakkars. Det må være slitsomt å leve med et sånt stort slapt hjerte som nesten ikke klarer å pumpe blodet rundt i kroppen – hun har nok ikke lenge igjen. Jeg tenkte aldri: Huff! Ja, ja – vi har jo alle våre lodd i livet, og noen, veldig få av oss, blir altså født med en genfeil som fører til at vi får litt større hjerter enn normalt. Isj da.

For hadde det ikke blitt oppdaget hadde jeg mest sannsynlig bare kollapset en dag – hjertestans. Helt uvitende om at store hjerter kan være noe annet enn en fin metafor.

Jeanett

Jeg kan fortsatt tenke at: Endelig, noen så meg! For hadde det ikke blitt oppdaget hadde jeg mest sannsynlig bare kollapset en dag – hjertestans. Helt uvitende om at store hjerter kan være noe annet enn en fin metafor.

I fjor høst klarte jeg knapt å gå tre meter før jeg måtte sette meg ned å hvile. Det gikk plutselig veldig fort nedover med det store hjertet mitt, og meg. Veldig kort fortalt så var jeg på jobb helt vanlig onsdag, ble innlagt på lokalsykehuset fredag kveld og kjørt i ambulanse til rikshospitalet søndag morgen. Da jeg kom dit var jeg så dårlig at de vurderte å operere inn en hjertepumpe da de fryktet at hjertet mitt ikke ville klare å pumpe selv særlig lenger – de klarer å stabilisere meg såpass over natten at det ikke blir nødvendig, men jeg synger på aller siste verset og eneste mulighet til å overleve nå er hjertetransplantasjon.

De begynner umiddelbart utredningen for om jeg kan settes på ventelisten for transplantasjon. Det er en omfattende utredning. For ikke bare må jeg være syk nok – prognosen er maks tolv måneder igjen å leve uten transplantasjon – jeg må også være frisk nok til å overleve en så omfattende operasjon og kunne leve et godt liv etterpå.

Så jeg blir skannet fra topp til tå, både fysisk og psykisk. Etter ti dager er jeg ferdig med alle prøvene, men de venter fortsatt på noen svar, så jeg får beskjed om at jeg kan vente å få vite om jeg blir satt på ventelisten eller ikke innen et par dager. Blir jeg satt på den ventelisten er jeg forespeilet en ventetid på tre til seks måneder, om jeg er veldig heldig.

Morgenen etter blir jeg vekket av en lege som setter seg forsiktig ned på sengekanten min og stryker meg over skulderen på en slik varsom og øm måte som passer seg best når man skal overbringe nyheter av en sånn art at man ikke vet om vedkommende vil reagere med: Sjokk. Vantro. Hysteri. Sorg. Lettelse. Frykt. Ingen av delene, eller alt på en gang.

Jeg visste det, tenkte jeg – de har funnet kreft! Jeg blir ikke satt på den ventelista – har bare noen uker, kanskje dager igjen å leve. Jeg må ringe familien og alle vennene mine. Arrangere en stor fest. Jeg vil at asken min skal gi næring til et piletre, jeg må fly … han avbryter tankene mine og sier med myk og alvorlig stemme:

–  Jeanette, vi tror vi har funnet … et hjerte til deg i natt. Hvis du vil ha det så må vi ha deg klar i løpet av halvannen time – det er på vei hit nå.

Forvirring.

–  Hva mener du? Nå? Som i dag? Er du sikker? Om jeg vil ha det? Altså, spør du OM JEG VIL HA DET? Ja, men SELVFØLGELIG, vil jeg ha det! Er det på vei hit NÅ!?

Lettelse. Glede. Sjokk.

Jeg er ikke helt sikker på om det er en drøm, eller om jeg er våken. Det full aksjon på rommet mitt – sykepleiere som skal ha meg i dusjen, jeg må ringe familien min, vennene mine, jeg må skrubbes og barberes og få noe greier i årene – jeg har ikke tid til å tenke én eneste tanke før en utålmodig kirurg kommer trillene i full fart på sparkesykkelen sin og peker strengt på klokka:

–  Jeg sa senest halv ni, vi begynner å få veldig dårlig tid!

Og mamma kommer løpende inn i det jeg trilles ut. Vi rekker, så vidt, en klem. Jeg ser at hun har grått.

Seks timer senere våkner jeg av at en god venn kommer inn i rommet. Og, tja, hva skal jeg si; han er god til mange ting, men ikke til å gå stille i dørene – selv om jeg vet at han gjorde et heltemodig forsøk denne gangen. Dette husker jeg ikke selv, jeg var i deilig morfin rus, men jeg har blitt fortalt at både sykepleieren og jeg skvetter sånn at jeg ved et uhell nærmest røsker ut respiratoren. Det blir litt drama før de får koblet meg ordentlig fra, men det er i hvert fall ingen tvil om at jeg lever – jeg puster helt selv, og har en puls på 120. Alt har gått bra!

Og her sitter jeg nå, og kan skrive til deg at dette har vært den aller første sommeren uten min litt for store og slappe hjertemuskel. Dette har vært den aller første sommeren med mitt nye, helt normale hjerte. Noen har altså gitt meg det friske hjertet sitt.

Ikke vær redd, det er verken så romantisk eller grotesk som det høres ut som – vedkommende hadde ikke bruk for det lenger. Sånn sett har ikke vedkommende som ga det bort bare gitt nytt liv til meg, men også gitt hjertet sitt muligheten til å banke videre noen år til og gjøre det som hjerter gjør – pumpe blod og sørge for oksygen tilførsel til resten av gjengen. Men at det ikke er så romantisk, betyr ikke at det er noe mindre fantastisk. At det går an? Jeg er uendelig fascinert. Og takknemlig.

Den ydmykheten og takknemligheten jeg føler nå, vil jeg ha med meg resten av livet mitt – som har blitt forlenget på ubestemt tid ved hjelp av veldig mange vilt fremmede mennesker:

• Min donor og han eller hennes familie, som tok den avgjørelsen; å si ja til organdonasjon – vedkommende reddet ikke bare mitt liv, men potensielt seks andre liv i tillegg.
• Alle dere som sier ja til organdonasjon og sprer informasjon og kunnskap – som ufarliggjør det.
• Alle blodgivere.
• Alt helsepersonell.
• Alle forskere.
• Alle mikrobiologer.
• Alle pionerer som har vært med på å gjøre organtransplantasjon mulig.

Det er så ufattelig mange mennesker som har vært med på å redde mitt lille liv. Det gjør verden vakker, og magisk, for meg.

Jeg er ikke bare takknemlig for at jeg er i live, men for at jeg får leve! I sommer har jeg blant annet vært med på mitt livs første løp – jeg løp tre for alle under OsloMila i 28 varmegrader, og ikke bare overlevde jeg – jeg løp fort. Det gjør meg ufattelig stolt av den tapre kroppen min.

Ikke nok med det – Jeg har alltid drømt om å dra på en lengre sykkeltur i Norge, dessverre delte ikke gamle-hjertet den drømmen. Det gjorde derimot nye-hjertet. Så nå har vi syklet Lindesnes – Moss på en DBS kombi tandemsykkel fra med tre gir. Hjertet og jeg, vi byttet på å sitte foran og bak. Nei da, det var sammen med en venninne. 52,3 mil tråkket vi. Vi gjorde det for å sette fokus på det samarbeidet som skal til for å redde liv gjennom organdonasjon og transplantasjon.

For det er virkelig et beundringsverdig samarbeid. Bare tenk over alt det som skal til fra en person kommer inn på et sykehus med en dødelig skade til at jeg mot alle odds, skal sitte her i levende live. Fordi at en av de rundt 0,3 % av alle som dør – som faktisk blir organdonorer hvert år – 0,3% av 40 000. De er sjeldne, og dessverre ikke mange nok, men en av de var den beste matchen for meg der og da! En av de reddet mitt liv. I fjor var de 112 som til sammen reddet 436 liv. Trettito av oss fikk nytt hjerte.

Dessverre så er behovet for organer stadig økende, og organer vokser – enn så lenge –  verken på trær eller ut av 3D-printere. Å redde liv gjennom organdonasjon krever en aktiv handling – du må ta stilling til å være med på det samarbeidet, den kollektive dugnaden som må til for å redde liv. Du må bestemme deg for å si ja og snakke med dine nærmeste om det, før det er for sent.

Jeg er altså en av trettito som fikk nytt hjerte i fjor. Det er ikke så mange av oss. Og for en del mennesker er jeg nå  deres aller første møte med en hjertetransplantert. De fleste vet det ikke, og vil fortsette å svare nei om de blir spurt det usannsynlige spørsmålet: Har du noen gang møtt en hjertetransplantert? For de som blir klar over det, av ulike årsaker, oppfordrer jeg til å stille spørsmål. Her er spørsmålet jeg får oftest:

–  Merker du noen forskjell? Altså, på personligheten din – er det noe som har forandret seg?

–  Personligheten min? Hva! Antyder du at jeg er en sånn som tenker med hjertet, lissom. Vel, svaret er entydig ja. Selvfølgelig merker jeg forskjell, også på personligheten min. Ikke at den har blitt drastisk forandret, men det gjør noe med én å få en hjertemuskel som faktisk fungerer. Ikke gå rundt med en sånn angst for at for høy puls og arytmiene skal få hjertestarteren til å gi meg støt. Og, enda verre, at hjertestarteren ikke skal få liv i hjertet igjen. En gang ga den meg støt fem ganger på rad før det var i gang. Jeg tok farvel med verden etter det tredje støtet.

Det aller første jeg merket etter transplantasjonen var at det hadde blitt så stille – det var så stille inne i meg. Fra et evig urytmisk kaos di dong di dandinkkado ding – hadde jeg plutselig en stabil rolig dodonk dodonk dodonk. En å stole på.

Og jeg oppdaget at jeg kunne løpe. Det var stort. Jeg kjenner veldig mange som ikke synes det er spesielt gøy å løpe. Men når man ikke har kunnet det, og plutselig oppdager at man kan – da blir det gøy. I begynnelsen var det så overraskende at jeg husker jeg tenkte at det var litt som å løpe i drømme. Har du gjort det noen gang? Bare svevd av gårde, lett som en fjær, med en følelse av at du aldri blir sliten? Fargene blir duse og lydene myke. Alt er mulig. En liten salto, ikke noe problem. Et par splitthopp, lett som en plett. Det er en vidunderlig følelse. Det var ikke akkurat sånn det var da, men jeg ble så overrumplet over at jeg ikke mistet pusten og var fylt av betong etter ett minutt at det føltes litt sånn allikevel. I virkeligheten hadde jeg fått ansiktet til Hellboy etter tjue minutter, men jeg løp! Jeg løp i tjue minutter uten å stoppe.

Så jeg har blitt en løper, en syklist, en skigåer, jeg har blitt glad i fjellturer og trening. Jeg har med andre ord blitt skikkelig norsk av typen friskus! Jeg setter også mer pris på det å være født i Norge. Du ser ikke meg klage over å betale skatten min – for å si det sånn.

Jeg anser meg faktisk som en av de heldigste menneskene i universet. For ikke bare har jeg blitt født – som er en bragd i seg selv og statistisk sett nesten helt umulig. Jeg er født med en veldig sjelden genfeil som fører til en hjertesviktsykdom, som i følge prognosene tilsier at jeg skulle vært dø nå. Men nei da. Jeg har fått livet i gave en gang til. For ikke bare er jeg født, jeg er født i Norge, og på en tid i historien da det meste av pionerarbeidet allerede var gjort – antibiotika var i bruk, cyclosporin hadde blitt oppdaget og utviklet, og bare syv år etter at jeg blir født utføres den første hjertetransplantasjonen på Rikshospitalet i Norge. Og nå er alt lagt til rette for at jeg og det nye hjertet kan leve et langt og godt liv sammen.

Så igjen, ja, absolutt; det å ha fått et nytt hjerte har forandret noe ved meg.

Jeg tenker nok fortsatt med hjernen – ikke med hjertet – men hjernen og tankene påvirkes jo av resten av kroppen. Alt henger faktisk sammen med alt. Det å ha en kropp som fungerer, en hjertemuskel som er med på laget – det gjør noe med tankene mine, med personligheten min.

Spesielt når jeg vet så godt hvordan det er å leve uten. Det å ha fått et nytt hjerte har gitt meg nye perspektiver. Klarere perspektiver. Nærere perspektiver.

To ting kan jeg med sikkerhet si at jeg vet om livet:

1) Ingenting blir sånn du planlegger at det skal bli.

2) Vi skal alle dø en gang. Når og hvordan er det ingen av oss som vet, før det skjer.

Det er med andre ord ingen av oss som vet hvordan livet kan komme til å utfolde seg. Og det er jo nettopp det som gjør det så skjørt, verdifullt og magisk, er det ikke? Så fra en døende til en annen; gå inn i det nye året med et inderlig ønske om å gi liv til de dagene du får, ta vare på deg selv – hele pakka – og prøv å gi bitte litt mer enn du tar mens du er her. Gjør du det, så har verden blitt et bedre sted på grunn av deg. Tenk på det! I tillegg får du mest sannsynlig et bedre hjerte – både å leve med, og å gi videre.

Med ønske om et hjertelig godt nytt år!