For Adam
Livet er ganske merkelig. Fullt av magiske øyeblikk, skjønnhet og glede, men også utenkelig smerte. Før høsten 2018, visste jeg ikke hvor vondt det faktisk kan være.
Det merkeligste ved det hele er at det ikke er uvanlig. Det som skjedde med meg er ikke unikt, mennesker dør hver dag. Likevel er det noe vi ikke snakker om. Folk vet ikke hva de skal si. Det er akkurat som om vi ikke har blitt lært opp til å takle døden. Ikke lærer vi om det på skolen heller. Det er kanskje derfor det føles så ekstra sårbart og ensomt når du står midt i det.
Ut av det blå, for to år siden, skjedde det nemlig noe helt utenkelig. Min samboer Adam døde plutselig i en tragisk ulykke. Jeg var 28 år gammel når det skjedde, Adam var bare 23 år gammel. Livet hans hadde nettopp begynt. Han var britisk og hadde flyttet til Norge for å være med meg, bare ett år tidligere. Selv om jeg var fem år eldre, var det han som var den ansvarlige, han som ordnet opp hjemme, lagde middag og passet på at vi hadde alt vi trengte. Vi hadde planlagt fremtiden og planla etter hvert en familie. Vi hadde nettopp fått oss en liten valp den sommeren, som han elsket nesten mer enn meg.
Da ulykken skjedde var jeg på ferie i Italia for å delta i et brullyp, mens Adam ble værende hjemme i Oslo. Siste dag før jeg skulle reise hjem mottok jeg en telefon. Det gjaldt Adam, han var hardt skadet og befant seg på sykehuset. Det var svært alvorlig, men lite visste jeg hvor kritisk det faktisk skulle vise seg å være. Jeg dro hjem med første fly og rett på sykehuset. Med det samme jeg ankom sykehuset forstod jeg alvoret. Adam sitt liv sto dessverre ikke til å redde.
Fokuset på sykehuset ble først og fremst å takle sjokket og sorgen. Vi fikk rundt 24 timer til å være sammen med Adam før vi måtte si farvel. Han var allerede hjernedød, men ble holdt på respirator. Årsaken til at han ble holdt på respirator var at jeg sammen med familien til Adam måtte velge om vi ønsket at han skulle få bli organdonor. Heldigvis var det ikke noen tvil for verken meg eller familien hans, det var nærmest en selvfølge for oss at han skulle få lov å hjelpe andre som kunne få bruk for organene hans, når hans eget liv ikke sto til å redde.
Vi vet i dag at Adam reddet seks liv og i tillegg ga to personer synet sitt tilbake.
Celine
Å bli organdonor var hundre prosent i Adams ånd. Han brant for å hjelpe andre og hadde tidligere vært svært aktiv for flere ulike organisasjoner, blant annet for hans hjertesaker som var brystkreftsaken og mental helse. Jeg er helt sikker på at han ville vært utrolig stolt av å få bidra med å redde noen andres liv.
Vi vet i dag at Adam reddet seks liv og i tillegg ga to personer synet sitt tilbake.
Selvom ingenting kan gjøre det at vi mistet Adam bedre eller ok, så er det fint å vite at han kunne hjelpe å redde noen andres liv, som også har familier, kjærester, barn og venner.
Det er merkelig hvordan en dag, et øyeblikk kan endre alt. Hele mitt liv ble endret den dagen, men også hele min og vår fremtid. I tillegg til alle hans venner og families liv og fremtid. Likevel ser jeg fremover. Jeg er på et bra sted i dag og jeg lever ikke med den tunge sorgen på en daglig basis, selvom det tok lang tid. Nå syns jeg det er viktig å fokusere på de gode minnene, det positive som man har kommet fra dette (blant annet livene han reddet med organdonasjon!), og ikke minst lærdommen jeg tar med meg videre.
Adam var altfor ung til å dø, men jeg lever for å videreføre hans drømmer. Blant hans drømmer var å løpe et maraton, skrive sin egen bok, men mest av alt ville han bare være glad. Derfor trener jeg for å løpe Oslo Maraton, (jeg løp mitt første halvmaraton i fjor), drømmer om å skrive min egen bok og jobber aktivt med meg selv for å leve hver eneste dag til det fulleste, som om det var den siste. For det var nettopp det Adam gjorde.
19. september løper Celine Oslo Maraton virtual edition for sin Adam, for å sette fokus på organdonasjon. Bli med, løp for Adam og alle andre som har reddet liv. Meld deg på løpet her!