Et kapittel lukkes – et åpnes opp

Etter 22 år lukker jeg nå kapittelet som daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon. I oppsummeringen av dette omfattende kapittelet i mitt liv, fylles jeg med ydmykhet og stolthet. Innholdet vil jeg aldri glemme, for dette er et kapittel om håp, om glede og om sorg, men mest av alt – om liv.

Det var med stor iver og engasjement jeg søkte om stillingen i 2003, og ble ansatt som eneste og første i Stiftelsen Organdonasjon. Med meg hadde jeg en formell kompetanse innen markedsføring og økonomi, men vel så viktig en personlig erfaring som mor til et barn med et halvt hjerte. Vi visste at han en dag i fremtiden ville behøve et nytt. Dette gav meg et glødende engasjement, og en iver etter å arbeide for alle de som til enhver tid står på venteliste for et nytt, livreddende organ.

Jeg blar tilbake i dette fantastiske kapittelet i mitt liv, og minnes alle de jeg har møtt på min vei. Mine gode kolleger, flere som har jobbet med meg i svært mange år. Vårt felleskap og drivkraft med et stort mål; å få alle til å si ja til organdonasjon. Vi har utviklet en rekke gode kampanjer og aktiviteter, som har høstet lovord og vunnet flere premier og hedersutnevneleser. Og da vi, vår lille virksomhet med syv ansatte, høsten 2024 kom på fjerde plass på Apelands omdømmeundersøkelse over organisasjoner, kun slått av Redningsselskapet, Kreftforeningen og Stiftelsen Norsk Luftambulanse, var min stolthet til å ta og føle på.

Vår virksomhet ble gjennom årene stadig knyttet nærmere opp mot helsevesenet, og vår stemme ble hørt. Vi opparbeidet oss god kunnskap gjennom våre møter med fantastiske og dedikerte leger og sykepleiere som alle brant for å øke donasjonsraten. Deres innsats for å redde liv, deres møter med alvorlig syke pasienter, deres møter med pårørende som har mistet, er i stor grad drevet frem av idealisme. Vår viktigste politiske kampsak har vært, og er, å organisere og profesjonalisere virksomheten. Disse fantastiske ildsjelene fortjener å bli sett og hørt slik at de får de rammene de trenger for deres livreddende arbeid.

Kapittelet inneholder også mange møter med politikere og journalister. Mennesker som ivrer etter å sette viktige saker på dagsordenen. Og vi er blitt hørt, gang på gang. Mine møter med politikere, uansett parti, har vist meg at organdonasjon, ja det er noe vi er samlet om. Jeg husker godt det ble sagt fra Stortingets talerstol at er det noe vi alle kan være enige om her i denne salen, så er det at organdonasjon er viktig. Imidlertid er vår tålmodighet ikke alltid like stor, tiltakene ligger der, rett fremfor oss. Det er bare å bla opp på side én og iverksette. Med åpenbare tiltak vil flere liv kunne reddes.

Å redde liv! Ja, det er det dette arbeidet først og fremst dreier seg om, og som jeg er så stolt av å ha fått vært en del av i 22 år. Det sterkeste minne fra dette kapittelet er alle mine møter med mennesker som er berørt av temaet organdonasjon. Alle disse sterke historiene om de som har ventet på et nytt liv, de som har fått, de som i dag lever et godt liv og de som ikke lenger er med oss.

Kapittelet lukkes – og en nytt åpner opp. Når jeg nå er i ferd meg å åpne opp et nytt kapittel i livet, og fylle det med nye erfaringer og opplevelser, vil jeg aldri glemme kapittelet om organdonasjon, et kapitel der jeg har kjempet for å få flere til å si ja, via folkeopplysning, politisk arbeid og kontakt med presse og helsevesen, og jeg vil takke for alle de gode krefter som har trukket i samme retning. Nå gir jeg stafettpinnen videre. Takk for alle disse gode årene. Og best av alt, min kjære sønn fikk sitt nye hjerte og lever godt i dag.