En slutt – og en begynnelse

Det er sjelden jeg har en pasient som blir organdonor. Allikevel gjør jeg meg ofte tanker rundt begrepene hjernedød, transplantasjonskø, organdonasjon, organbevarende behandling, dødens forværelse, organtransplantert. De gir meg grobunn for refleksjon.

Pasienten dør fordi skaden i hjernen er så stor at det ikke lenger er blodsirkulasjon til hjernen. Han er død, men han var en intensivpasient med full behandling. Behandlingen fortsetter etter at pasienten er konstatert død, derfor kan organer som hjerte, lunger, nyrer, lever, bukspyttkjertel, tarm, netthinne benyttes til mennesker som trenger et nytt organ. Den avdøde pasienten ligger fortsatt på respirator og behandlingen går nå ut på å bevare organene i best mulig stand. Den enes død kan redde noen andres liv.

Jeg står hos pasienten som nå er død.

Ser at alt er som før, da vi hadde et håp om liv, da jeg snakket til ham.

Nå gjør jeg ikke det, jeg snakker ikke til en som er død. Målet for behandlingen er endret; å ta vare på organer til glede for andre.

Jeg prøver å forstå hvordan han kan være død.

Hanne

De samme prosedyrene

Men jeg utfører de samme prosedyrene; jeg vasker ham, grer håret hans, steller, snur, legger godt til rette, skifter sengetøy, utfører munnstell på samme måte. Følger med på blodtrykk, oksygenmetning, sentralt venetrykk, kroppstemperatur, urinproduksjon. Sjekker sprøyte- og infusjonspumper, bytter når det trengs. Det er fortsatt like mange medikamenter å følge opp, min jobb er fortsatt like viktig, bare at jeg ikke vet for hvem.

Jeg prøver å forstå hvordan han kan være død.

Jeg tar på ham, han er varm og tørr i huden og godt sirkulert. Jeg lytter på brystet og hører hjertet slå og lungene fylles med luft, og tømmes, som før. Jeg prøver å forstå hvordan han kan være død. Jeg forstår det med fornuft og kunnskap, men det er vanskelig å fatte emosjonelt. Hva om det var en av mine nærmeste?

Min avdøde pasient kan ikke reddes, men hva med de som venter?

Hanne

Jeg sjekker ventrikkel-sonden med tanke på beliggenhet og eventuell retensjon, overkroppen ligger hevet. Blodgasser er like viktige nå, suger i tuben, følger tett respiratoren, ser at innstillinger, trykk og volum er som forordnet. Regner over væskebalansen, justerer i forhold til forordning. Har nært samarbeid med anestesilegen. Det er rolig i rommet, stemningen har forandret seg fra litt småprat og av og til latter, til ettertanke, samtaler med pårørende og lett hvisking.  Det er alvor – på død og på liv.

Min avdøde pasient kan ikke reddes, men hva med de som venter?

Den etiske grensen

Skifter plaster, fikseringer, hvorfor gjør jeg det? Han er jo død. Hvem er det jeg utøver sykepleie til…? Trenger et lik sykepleie? Hvem er det som venter på organer?

Hva om han får hjertestans? Skal jeg starte gjenoppliving – på en som er død? Tanken på det kjennes etisk vanskelig, men hva om det kan redde en annen? Min avdøde pasient kan ikke reddes, men hva med de som venter? Hvor går den etiske grensen? Min? Vår? Pårørendes?

Jeg vil at han skal se pen ut, mest mulig lik den han var, jeg vil at det er det pårørende skal se. Ikke et rotete nattbord, overfylte søppelbøtter, tilgriset sengetøy, blodsøl og en stressa intensivsykepleier som ikke har oversikt og ikke ser pårørende.

Trygghet og mestring

Hvordan blir jeg kompetent til dette, ha oversikt og være trygg i møte med de pårørende? For meg handler det mye om bevisstgjøring, bruk av tidligere erfaringer, om å tilegne meg kunnskap, å ha tillit til medarbeidere og et godt klima i avdelingen. Dette er med på å gi meg økt opplevelse av mestring og trygghet til å stå i denne situasjonen.

Det er jammen godt vi er to sykepleiere; en som tar vare på pårørende og er med legen i samtaler. Og en hos den avdøde, hvor organene holdes i live.

Jeg tenker det er flott at vi har så godt samarbeid med legene, det letter arbeidet hos begge parter, spesielt med tanke på pårørende. Det er viktig at pårørende har tillit til oss, at de vet at vi har gjort alt som står i vår makt for å redde livet til deres kjære.

Vi tilstreber å være samme personalet rundt dem og avdøde hele tiden, vi vet hvilke ord som er sagt. Vi kan gjenta og eventuelt oppklare uklarheter og misforståelser. Familien og de nærmeste får den tiden de trenger til å forstå og fatte og til å snakke med andre.

I korridoren høres telefoner som ringer, stemmer, skritt, latter. Et nyfødt barn skriker.

Fra pasient til avdød

Hvordan klarer de pårørende å fatte at han er død når jeg som intensivsykepleier har problemer med det? Hvilke signaler gir jeg til de pårørende i stell og pleie av den døde. Har jeg mentalt skiftet fokus? Fra å behandle ham og gi hans pårørende håp om at han fortsatt skal leve,  til å stelle et lik, bevare organer og samtidig ta vare på pårørende i sorg? Er jeg meg bevisst dette skiftet? Har pårørende fått den tiden de trenger til å forstå hva som skjer? Er de klare? Når er de klare for spørsmålet om organdonasjon?

Hvem var avdøde? Hadde han tatt stilling til organdonasjon? Gjort seg opp en mening, og snakket om det med sine nærmeste?

Hva med meg?

Hva ville jeg ha svart om det var en av mine nærmeste det gjaldt? Eller, hva om det var jeg som lå der? Hva hadde jeg villet? Har jeg gjort meg opp en mening? Ja, mine nærmeste vet hva jeg mener, og de vet hva de skal svare. Det gjør unektelig situasjonen lettere for dem som blir igjen hvis de vet hva den avdøde mente om dette.

Så ta stilling til organdonasjon og fortell hva du vil til dine nærmeste!