En måned under kniven
Dagen før operasjonsdatoen kjørte familien vår sammen inn til Rikshospitalet. Våre to barn – en voksen sønn og en som fremdeles går på barneskolen – hadde blitt fortalt hva som skulle skje. Mamma skulle gi pappa en nyre.
Forholdsreglene var tatt, de vanskelige samtalene var overstått og barnevakten var bestilt. På operasjonsdagen ble jeg barbert, vasket og preppet til operasjonen. Det var kun noen timer igjen da jeg fikk beskjed at operasjonen var utsatt. Det var ressursmangel på Rikshospitalet. Operasjonsdatoen ble utsatt én gang, så en gang til. Da vi endelig fikk gjennomført transplantasjonen på tredje forsøk, føltes det som jeg hadde ligget under kniven i en måned.
I 2015 ble det utført 63 nyredonasjoner fra levende givere. 29 mennesker døde på ventelisten. Det er ikke nok døde donorer. Vi ser et stadig økende behov for å utvide formene for levende organdonasjon. I noen land er over halvparten av alle nyretransplantasjoner gjennomført med levende donorer. Mitt spørsmål er hva vi kan gjøre for å se denne utviklingen i Norge.
Fra egen erfaring har jeg gjort meg opp noen tanker om hva som kan forbedres. Lovverket knyttet til organdonasjon gjør det kun lovlig å motta organer fra familie eller nære venner. Dette ser jeg på som problematisk. I tillegg mener jeg at vi bør ha et system for levende donorer slik at de kan prioriteres og forholde seg til satte tidspunkt, uavhengig av om det skulle komme inn organer fra døde donorer på samme tid. Det er klart at disse også må tas hånd om, men det ene bør ikke gå på bekostning av det andre. Vi må ha respekt for den psykiske påkjenningen det er å mentalt forberede seg til en operasjon.
Som yrkesaktiv mor ble jeg raskt oppmerksom på utfordringene ved transplantasjonen. Ikke bare de medisinske, men jeg så hvordan det påvirket arbeids- og familieforholdet.
Inger-Mette
Informasjonen som sendes ut til pasienter og pårørende bør distribueres fra sentralt hold, slik at alle har mulighet til å tilegne seg samme kunnskap og informasjon. Det er også viktig at informasjonen som blir gitt er entydig fra start til slutt. Dette er nok enklere å få til om man har et felles system. Min visjon er at det skal bli like lett å gi bort en nyre i Norge, som det er å gi blod. Andre land klarer det, da kan vi også.
Som yrkesaktiv mor ble jeg raskt oppmerksom på utfordringene ved transplantasjonen. Ikke bare de medisinske, men jeg så hvordan det påvirket arbeids- og familieforholdet.
Det er vanskelig for en arbeidsgiver å forholde seg til en sykemelding som stadig endrer seg ettersom operasjonsdatoen flytter på seg. Planene vi hadde fortalt til barna våre endret seg også. Stabiliteten og rutinene fra hverdagen ble erstattet med motstridende beskjeder, flyttede datoer og nye barnevakter. Det er mye å tåle for en voksen person, men for barn som er pårørende er det ekstra vanskelig. Jeg vet at mange kvier seg for å donere bort egne organer ut av hensyn til sine egne barn. For min egen del tenker jeg at hensynet til barna våre ble tatt da vi bestemte oss for å gjennomføre transplantasjonen, slik at de kunne få en frisk far.
Før det kunne avgjøres om jeg var i stand til å gi bort en nyre, måtte jeg utredes. Mannen min og jeg er enormt takknemlige for hjelpen vi har fått på sykehuset. Transplantasjonen ble godt utført og vi har blitt godt fulgt opp. Likevel ser jeg enkelte aspekter ved helse-Norge som trenger en forbedring. Ting må settes i system, og vi må åpne for en bedre ivaretagelse av levende organdonorer, samtidig som vi tillater flere
Jeg vet at mange kvier seg for å donere bort egne organer ut av hensyn til sine egne barn. For min egen del tenker jeg at hensynet til barna våre ble tatt da vi bestemte oss for å gjennomføre transplantasjonen, slik at de kunne få en frisk far. Før det kunne avgjøres om jeg var i stand til å gi bort en nyre, måtte jeg utredes. Mannen min og jeg er enormt takknemlige for hjelpen vi har fått på sykehuset. Transplantasjonen ble godt utført og vi har blitt godt fulgt opp. Likevel ser jeg enkelte aspekter ved helse-Norge som trenger en forbedring. Ting må settes i system, og vi må åpne for en bedre ivaretagelse av levende organdonorer, samtidig som vi tillater flere å bidra. I et land hvor mennesker dør mens de venter på organer, kan vi ikke ta oss råd til å overse de som kan redde dem.