En gave som gir
Det er en glede, som bare de som har vært gjennom det forstår – gleden av å gi noen et nytt liv. Etter transplantasjonen sier legene og sykepleierne hvor stort og fantastisk det du har gjort er, men man klarer ikke helt å ta det innover seg med en gang.
Jeg er vokst opp med en kronisk syk mor. Jeg har sett henne ha det vondt, være redd, være sur og sint på livet. Det har vært trist å se henne slite med smerter og det har vært frustrerende, det skal jeg være helt ærlig på. Når du bryr deg om noen som er syk, ønsker du å hjelpe dem, men det er ikke alltid lett.
Avgjørelsen om å donere en nyre til mamma var egentlig ganske enkel for meg. Jeg visste at jeg ville kunne leve fint med en nyre, så det var ikke så mye mer å tenke på.
I begynnelsen var mamma bekymret og ønsket ikke at jeg skulle sette min egen helse i fare. Men etter mange samtaler, ble hun positiv, for hun visste at dette var viktig for meg og hun var sikker på at jeg ønsket det.
Veien mot nyretransplantasjon var lang og vanskelig. Mamma var veldig syk, så jeg måtte vente med min utredning. Det føltes veldig frustrerende å vente når vi endelig var klare. Samtidig var det mange følelser av usikkerhet og håpløshet, for mamma var veldig syk. Det er mange følelser samtidig, og det var vanskelig å sortere dem, jeg husker det føltes som en stor klump i magen og 10 kg på skuldrene.
Undersøkelsene og testene jeg måtte gjennom på utredningen gikk veldig bra, men jeg var mye bekymret. Spørsmål som «hva om vi ikke passer sammen som donor og mottaker?», «hva om de finner ut at jeg har en skjult sykdom?» dukket opp. Men det som var rart og betryggende var at tanken å ikke fullføre aldri var til stede.
Før operasjonen lå jeg på sykehuset i noen dager. Jeg var nervøs, spent, og fikk ikke sove. Kroppen var full av adrenalin, men jeg var veldig fokusert.
Da vi våknet etter operasjonen, var det nesten som å være midt i en tv-serie. Det kan være det føltes sånn fordi jeg har sett litt mye på Grey’s Anatomy, eller var i morfinrus.
Men, da jeg fikk se mamma, var det en utrolig god følelse. Alt hadde gått bra og mamma så veldig frisk ut plutselig. Det er merkelig hvor mye et nyttt organ kan gjøre.
Det var tøft å være helt satt ut av spill etter inngrepet – å gå fra å være frisk og rask det ene øyeblikket, til å være full av medisiner og smerte det andre. Og selv om jeg følte meg forberedt, var det vanskelig å håndtere alle følelsene i etterkant. Tårene bare kom av seg selv, uten noe klar grunn. Det var en blanding av lettelse, bekymring og takknemlighet som kom på én og samme gang. Å se mamma komme seg gjennom operasjonen og begynne å føle seg bedre var en enorm lettelse, men samtidig var det en påminnelse om hvor skjørt livet egentlig er.
Selv om reisen var utfordrende og følelsesmessig krevende, ville jeg ikke ha endret på noe.
Det å kunne gi mamma muligheten til et bedre liv er det mest meningsfulle jeg har gjort, og selv i de vanskeligste stundene er jeg takknemlig for at jeg kunne. Ja, jeg har gitt mamma et nytt liv i gave, men det har også vært en gave for meg.
