Det er ikke tabu å redde liv

Jeg var femten år da jeg fikk mitt første donorkort. Det var pappa som ga meg det. Jeg kan huske at vi satt i bilen og at mamma ble sint på han. Hun klarte ikke å se for seg sin egen datter bli kuttet og skåret i, og ville på ingen måte snakke om det.

Sorgen som følger av å miste sine nærmeste vil ingen av oss tenke på. Ingen vil forberede seg på en ulykke eller se for seg at de rundt oss kanskje ikke vil være der for alltid. Dessverre hender det likevel noen ganger at ulykken er ute, og at man mister det kjæreste man har.

I en slik traumatisk situasjon vil det å bli spurt om organdonasjon virke både provoserende og forferdelig for de som ikke har snakket om det på forhånd. Ikke bare har man mistet noen man er glad i, de skal i tillegg gjøre endringer på det som er igjen.

Å snakke om det kan redde liv

Når et liv ikke står til å redde, kan organdonasjon likevel være redningen for andre. For på andre siden står flere mennesker. Mennesker som ikke bare må tenke over å miste noen, men som vil oppleve det i nær fremtid. Mennesker som bærer sorgen av tap med seg overalt. Foreldre, søsken, venner og pasienter som ikke vet hva fremtiden vil bringe fordi deres eneste løsning er at noen andre må dø.

Om man snakker sammen om organdonasjon blir det lettere for de gjenværende å ta stilling til spørsmålet om noe skjer. Det hjelper ikke bare å ha et donorkort i lommeboken, de nærmeste må også være klar over ønsket ditt om å være organdonor.

Personlig har jeg sett til at alle rundt meg vet hva jeg ønsker om noe skulle skjedd. Om ikke har jeg lovet dem alle en aldri så liten hjemsøking!

Det er ikke tabu å redde liv.