De tre lysene

Noen dager har jeg det slik at jeg bare må skrive litt for å få det seige i kroppen ut av meg. Ofte er disse ordene bare mine, men noen ganger vil jeg dele de! Den gangen da Siri brente seg, og alt ble så usikkert og skummelt, var nok mitt første møte med denne seigheten. Den gangen skrev jeg også, for meg og henne.

Jeg kjenner den seigheten i dag også; og jeg skal prøve å skrive den ut!

Jeg vet jo hvorfor den er her nå; det er fordi jeg skal på Rikshospitalet over helgen, på sjuårskontroll. Da kommer liksom fortiden tilbake og lager et røyklag rundt meg.  Det er vel ikke noe spesielt jeg tenker på, men mer en sinnsstemning.

Jeg vil skrive litt om tradisjonen min. De tre lysene.

Og det har jeg gjort hvert år den 30. mai. Og for meg er de blitt viktige. Et symbol, eller mer korrekt tre symboler. For det funker ikke å tenne ett, to eller fem lys. Det skal være tre.

Jeg føler ofte den takknemligheten. Ikke som et kvelende teppe. Men jeg er genuint glad for at fremmede sa ja og at jeg fikk lov å leve sammen med mine.

Det startet allerede på Riksen. Der er det et kapell. Jeg er vel i utgangspunktet hverken veldig religiøs eller heller ikke veldig ikke-religiøs av meg. Men jeg fant veldig ro da jeg tente lys der, jeg fikk tenke og det var et stille sted hvor jeg kunne trekke meg vekk. Vekk fra det utrygge, vekk fra alt prat og alle hvite frakker. Vekk fra tanken på hvor langt unna jeg var det kjente og trygge. Familie og rutiner. Jentene mine. Det var godt, for jeg kom meg jo ikke bort fra det jeg var midt oppi, men jeg fikk en pause. Jeg måtte være der, selv om jeg på mange (alle) måter ikke ville være der. Og det var livet mitt.

Og jeg tenkte..

Og slik ble grobunnen for de tre lysene

Jeg tenkte veldig mye på de som tok valget. De som forandret forutsetningene mine. Jeg hadde jo fått tildelt en ganske dyster framtid. For sannheten var jo at det gikk aldeles ikke så bra med meg; og jeg var jo avhengig av disse fremmede sitt ja. Og noen sa ja! Og det hjalp meg. En person de ikke kjente. «Jeg føler at den personen som hjalp meg hadde et fint liv, og ett godt hjerte for å være donoren min.» Siri, mors gode hjelper.

Jeg føler ofte den takknemligheten. Ikke som et kvelende teppe. Men jeg er genuint glad for at fremmede sa ja og at jeg fikk lov å leve sammen med mine. Takket være noens ja da de mistet en av sine nære!

Det har blitt mitt første lys! Til den ukjente.

Jeg har også en barnslig stolthet over det nye organet. Leveren min. At med litt medisiner, har den og jeg fungert så godt sammen. Jeg liker at jeg blir kalt et spennende stykke anatomi! At de sier det er underlig at jeg er der jeg er i dag. Fordi jeg var der jeg var da jeg transplanterte! Og det er takket være en frisk og rask lever! Den jobber godt for meg, og jeg vil passe på den! Det fortjente ett lys nummer to! Ikke sant?

Det siste lyset er mitt håp! Framtiden! Om under ett år, fyller jeg førti. Det er sannheten, selv om jeg selvsagt både føler meg ung, barnslig og absolutt ikke midt i livet. Og det er akkurat det. I april 2009 lærte jeg at det absolutt ikke nødvendigvis skulle være midt i livet for meg. Det skulle bety slutten, slutten for meg dersom jeg ikke fikk hjelp. Jeg skulle ikke leve mer, for jeg hadde ikke helse til det. Så jeg har uendelig mye håp for framtiden min.

Heldigvis er det ingen som kjenner framtiden. Det ble tegnet et bilde for meg, og den var dyster. Et spesialteam, et helsevesen, en sopp fra Hardangervidda, en familie som stilte seg positiv, en organdonasjon, en organkø, et håp… Alt forandret dette bildet. Jeg vet ikke hva framtiden bringer; men jeg vet at jeg nok lever på ekstra tid! Jeg er heldig! Jeg tenner lys for framtiden!

Så det er grunnen til min lille, store tradisjon!

Tre lys; ett for den ukjente, ett for leveren og ett for framtiden.Og jeg kjenner meg trist og jeg kjenner meg glad.