Å vente på et øyeblikk
Det er noen øyeblikk i livet som gir total retningsendring. De kan være vakre og lykkelige eller katastrofale og dramatiske. Noen slike øyeblikk er også påfallende hverdagslige – i hvert fall sett utenfra.
De 37 første årene av mitt liv har inneholdt noen fantastiske øyeblikk. Sånne med stor Ø. På toppen av lista: Å føde to fantastiske barn og å få gifte meg med kjæresten min gjennom nesten 20 år. Men jeg kan verken fortelle om høydramatiske minutter knyttet til ulykker, vonde eller traumatiske minner om sykdom eller andre wow-historier som har totalt endret livet mitt.
Men så kom det.
En hendelse som så helt hverdagslig ut for de rundt meg. En telefon som ringte i lunsjen. Bare jeg så at det var fra fastlegekontoret. Bare jeg ante ugler i mosen. Og da jeg kom ut fra lærertoalettet der samtalen tok sted, så tok jeg mattebøkene under armen og gikk ned i klasserommet. Som om ingenting hadde skjedd. Men det hadde det. Jeg hadde fått beskjed om at jeg trolig hadde kreft. Sånn ut av det blå.
Kreftdiagnosen var dog av den snillere arten. En saktevoksende type kalt nevroendokrin kreft (NET-kreft). Men det var en kreftdiagnose med spredning. Uhelbredelig. Så veldig snill var den ikke. Den lever sitt eget liv inni kroppen min – for tiden kun i leveren – men siden den er litt treg til å formere seg, lever jeg enn så lenge med en kropp som føles ganske frisk. Jeg jobber, trener, er mamma, kone og venninne. Ganske A4, med andre ord – dersom du kun observerer meg fra utsiden.
Men det er ganske sjeldent livet mitt føles A4. Resten av tiden blander hverdagstralten seg med følelsen av kaos, uvirkelighet, frykt, fortvilelse og usikkerhet. Men også med en sterkere følelse av takknemlighet, en lykkefølelse som dukker opp oftere enn før og glede over ting som jeg tidligere hoppet bukk over.
Nå har kirurgene fått ut primærsvulsten, men leveren min kan ikke gjøres kreftfri med mindre de erstatter den med en ny. Og det har de tenkt til å prøve på. Jeg skal transplanteres!
Når dette skrives har jeg ventet i 342 dager. Og igjen venter jeg på Øyeblikket. På en telefon. Fra en lege. Men denne gangen skal telefonen inneholde en beskjed med håp. Om muligheten for et lenger liv.
Å stå på transplantasjonsventeliste er en reise det er vanskelig å forstå med mindre man har prøvd. I starten var det skummelt. Kroppen var i konstant beredskap og makspulsen kicket inn hver gang telefonen ringte. Jeg var ikke mentalt klar for den store operasjonen som ventet og håpet var at jeg skulle få oppleve sommerferien før telefonen kom. Kalenderen viste april.
Så kom høsten. Jeg var mer klar. Månedene gikk. Skulle telefonen komme i jula? Jeg håpet ikke det – for barnas skyld. Det ble januar. Nytt år, nye mulighet. Men mens andre så på mulighetene som lå der foran, kjente jeg mest på et håp som sakte forsvant.
Skal det noen gang skje? Skal telefonen noen gang komme? Vil kreften rekke å spre seg før jeg blir transplantert? For gjør den det, blir jeg strøket av lista.
Det er en del restriksjoner som følger med å stå på transplantasjonsventeliste. Deriblant reiseforbud. Jeg, som bor i nærheten av Riksen, må holde meg i nærområdet. Telefonen må alltid være med og på. I svømmehallen. På kino. Om natta.
I starten var dette noe vi planla rundt. En utfordring, men noe man tar på strak arm. En liten bør å bære når man er så privilegert at man skal få mulighet til å bli frisk. Med tiden har det blitt tyngre. En ting er det konkrete, slik som reiserestriksjonene. For som vi drømmer om å reise! Barndomsfølelsen av å ha mest lyst på det man ikke får, er sterkt tilstedet.
Men det er likevel ikke det konkrete som er tøffest. Den hardeste kampen er å hente energi og pågangsmot når det kjennes tomt. Kroppen og hodet har vært i full beredskap. Klar for det som skulle komme. Men nå er lagrene tomme. Til og med reservelagrene. 50 uker med venting har gjort sitt. Og vi vet ikke hvor mye lenger vi må vente. Hadde vi bare hatt en dato.
Snart skjer det nok. Håper jeg. Et nytt øyeblikk med stor Ø. En telefon. Jeg får frysninger når jeg tenker på det. En følelse av lettelse blandet med frykt og sorg. Hvilket liv venter på andre siden? Det er det jo ingen som vet. Men det bør bli bra. Alt vi håper på og mer. Et liv hvor vi skal skape mange flere minnerike, vakre Øyeblikk.
Silje deler fra sin hverdag mens hun venter på et nytt organ på Instagram-kontoen @frisk_men_med_litt_kreft.
