Skal vi lytte til de pårørende?

Ingen lover, ingen regler eller systemer kan unnlate å involvere de pårørende, de sørgende, de som brått har mistet. Men loven kan gjøre prosessen med organdonasjon enklere.

SKAL VI ALLE være organdonorer såfremt vi ikke selv aktivt har sagt nei? Skal pårørende bestemme? Stadig flere europeiske land innfører en norm der alle landets innbyggere i utgangspunktet er organdonorer, men praksis i alle disse landene er likevel at pårørendes vilje lyttes til når avdødes vilje er ukjent.

I Norge er det også slik at vi antar alle som potensielle organgivere. De pårørende blir bedt om å bekrefte avdødes vilje, og det er avdødes vilje som gjelder. Men ofte er viljen ukjent og pårørende må ta stilling til spørsmålet på vegne av avdøde. Dette kan føre til usikkerhet, og det kan da føles tryggere å si nei.

PROSESSEN. Spørsmålet er om de pårørende skal ha noe å si i spørsmålet om organdonasjon, eller om det er enklere bare å ta organene dersom avdøde ikke hadde sagt nei.

Samfunnet er tjent med organdonasjon, organdonasjon redder liv. Familier får beholde sine kjære og alvorlig syke kan komme tilbake til et normalt liv. Men bak en donasjon vil det alltid være et tragisk dødsfall – et dødsfall som kom brått på, med pårørende i sjokk og krise.

Ingen lover, ingen regler eller systemer kan unnlate å involvere de pårørende, de sørgende, de som brått har mistet. Men loven kan gjøre prosessen med organdonasjon enklere for disse pårørende enn slik den er i dag.

Vi vil ikke ha noe nei-register – eller et signal om at organer er statens eiendom

Hege Lundin Kuhle

RETTEN. Stiftelsen Organdonasjon var representert i lovutvalget som arbeidet med den nye loven om organdonasjon og transplantasjon som trådte i kraft 1. januar 2016.

Intensjonen i den nye loven er god – å øke tilgangen på organer – men vi var tidlig ute og uttrykte vår bekymring for fokuset på pårørendes rett til å nekte donasjon når avdødes vilje er ukjent. I henhold til loven skal pårørende opplyses om denne retten hvis det hersker tvil om avdødes vilje. Dette skaper et uheldig klima for samtalen, og det å si nei, kan for de pårørende føles som en enkel utvei på et vanskelig spørsmål. I ettertid kan angeren komme.

RESPEKTEN. Et slikt valg burde ikke legges til de pårørende alene. Helsepersonell bør rettlede i en slik situasjon – med lovens intensjon til grunn og samfunnets positive holdning – spørre med det formål å få et ja til organdonasjon. Skulle pårørende likevel nekte, skal dette respekteres, men deres nei skal være bygget på god og riktig kunnskap og informasjon.

Det er slik det praktiseres i alle land, også i de land som i disse dager innfører at alle er organdonorer såfremt de ikke aktiv har sagt nei.

LOVEN. Vi vil ikke ha noe nei-register – eller et signal om at organer er statens eiendom. Vi vil ha et godt lovverk som fremmer et ja til organdonasjon. Vi ønsker en opplyst befolkning og at organdonasjon er et godt og trygt tema vi kan snakke om. Og vi trenger helsepersonell som er skolert til å ta opp temaet med de pårørende – med formålet om å få et ja.

Dette er ikke ivaretatt i dagens lov, og derfor må loven endres.