Ta vare på hverandre!

For omtrent 4 år siden var jeg i den uheldige situasjonen at jeg behøvde nye lunger for å kunne leve videre. Heldigvis fikk jeg det – tusen takk!

Årsaken til at jeg trengte nye lunger var at lungene mine hadde fått fibrose etter strålebehandling mot kreftsykdom tidlig i 20 årene. Altså senskader etter kreft. Grunnet min kreftdiagnose er jeg av og til på Montebello, et rekreasjonssted for tidligere kreftpasienter. Teksten under skrev jeg under et av mine opphold der. Og jeg tenker at alle som har vært berørt av alvorlig sykdom, uavhengig av diagnose kan kjenne seg igjen i det jeg skriver.

Men allikevel er dette huset fylt av en intens livsglede og positiv energi! For her er alle så inderlig glade for hver eneste dag de har sammen, for hver gode dag!

Eva-Beate

Her på Montebello er vi nå 19 småbarnsfamilier som lever med alvorlig sykdom i hverdagen. Her er tenåringsgutten som på vei hjem fra ferie brått opplevd at moren falt om uten forvarsel – hun hadde hjernesvulst som ikke lar seg kurere. Her er alenemødre med kroniske kreftsykdommer som stjeler tiden deres, som er nødt til å legge plan B for barna sine – siden deres eget livsperspektiv kanskje er 1 år, 5 år eller bare noen måneder. Her er alvorlig syke fedre som ikke vet hvordan familien skal klare seg økonomisk når de selv dør. De er redd kone og barn må flytte til nye ukjente steder, nye hjem. Her er barn som hver dag sjekker om mamma ser syk ut og ligger på sofaen, eller om hun er oppe og virker fin. Her er barn – blant annet mine egne – som ofte bekymrer seg om mor/far er hjemme eller på sykehus når de kommer hjem fra skola.

Men allikevel er dette huset fylt av en intens livsglede og positiv energi! For her er alle så inderlig glade for hver eneste dag de har sammen, for hver gode dag!

Denne gangen, som de andre gangene jeg har vært her blir jeg provosert av livet utenfor. Av folk som klager over småting – at de ikke er slanke nok, gubben er ikke like kjekk og oppmerksom som før, de irriterer seg over at de ikke har nyeste utgaven av ditt eller datt. Jeg blir provosert over ungdommer og barn som ekskluderer hverandre på grunnlag av bagateller. Folk som gir hverandre en vanskelig hverdag, hver eneste dag, fordi noe galt ble sagt eller gjort i fjor, eller året før.

Unger blir ertet og utestengt fordi mobilen er feil, klærne er rare, eller mor eller far ser rare ut. Jeg blir lei meg for at presset er så stort på å se bra ut, man må være flink og sprek. Utenfor her – i det virkelige livet – er det ingen plass for svakheter eller feil. Mange gjør livet vanskelig for hverandre på grunn av bagateller.

Og nettopp derfor er det så viktig å kose seg og å ta vare på hverandre mens man kan. Være snille og omsorgsfulle. Her ses alle!

Eva-Beate

Jeg får lyst til å bli her i Montebello bobla mi med mine for alltid. Her hvor ingen krever at alt er tipp topp, her driter ungdommen i om bryna er nappet perfekt – for det er nemlig særdeles viktig ute i det virkelige liv. Her på Montebello har forresten mange hverken øyenbryn eller hår, men det gjør ingenting. Her er det ingen som blir skviset ut om de ikke presterer topp på skola, eller skulle komme med en feil kommentar, eller om de ler for mye, eller for lite. Her har de nemlig ikke tid til å tenke på slike bagateller. Her har de andre alvorligere bekymringer.

Og nettopp derfor er det så viktig å kose seg og å ta vare på hverandre mens man kan. Være snille og omsorgsfulle. Her ses alle!

Her kan en fremmed komme bort til deg og si «du ser så sliten ut, vil du at vi skal ta sønnen din med i bassenget et par timer så du kan hvile deg litt?». Når skjer det i det virkelige liv? Nei der har alle nok med sine travle liv – der blir bare andres sykdom en ubehagelig påminnelse om at livet ikke alltid går på skinner.

Ta vare på hverandre!

Hilsen fra Eva-Beate