Familiens klippe falt om med hjertestans 48 år gammel

Han ga, som en siste gest, håp og liv til tre mennesker den natten. 

Organdonasjon var det eneste meningsfylte i en fullstendig absurd situasjon. En solrik og varm ettermiddag sommeren 2016 ble livet til tre barn og to voksne for alltid endret. Livet frem til den dagen var styrt av jobb, unger, treningstider, dugnader og alt som utgjør en normal hverdag for en familie på fem.

Sett i etterkant var dette pur hverdagslykke. Vi ante bare ikke hvor godt vi hadde det i lag, selv på de mest krevende dagene, og hvor stille og mørk hverdagen ble etter at vi som familie gikk fra å være fem til fire. En familie i dyp sorg.

Full av drømmer om fremtiden

Den nevnte ettermiddagen falt familiens klippe om med hjertestans 48 år gammel, veltrent og full av drømmer for fremtiden. Familien er så uendelig takknemlige for den innsatsen naboer, akutten og intensivavdelingen la ned for å gi oss håp om videre liv som en familie på fem. I to døgn fikk vi beholde håpet om at dette gikk rett vei og vår høyt elskede far og samboer skulle komme tilbake til oss igjen. Fem døgn senere var det dessverre ikke lengre håp om et videre liv. Et valg måtte tas, slå av apparatene der og da eller tillate organdonasjon.

Vi hadde diskutert problemstillingen på forhånd om det verste skulle skje. Han som jeg, mente at om man er villig til å motta et organ selv eller ønske det for en av våre nærmeste, må man være villig til å gi når man selv ikke lenger har bruk for dem.

Håp og liv til tre mennesker

Han ga som en siste gest håp og liv til tre mennesker den natten, og noe av han lever videre i dem. I den vanvittig absurde situasjonen familien sto opp i, var dette det eneste fornuftige å gjøre. Noe å holde fast i som positivt, når livet som du kjenner det ligger fullstendig i grus rundt deg.

For det er ikke bare han som døde den natten. Den delen av meg som var knyttet sammen med ham, døde også. Drømmene vi delte, prosjektene vi var i gang med, og kan hende aller tyngst, de fremtidige ting som å kunne bli besteforeldre i lag en dag, døde den natten. Det å vite at hans altfor tidlige død ikke var helt meningsløs har gitt lindring i de mørkeste stundene.

En gave å få gi håp og liv

Tre mennesker fikk forhåpentligvis en ny sjanse om et godt og langt liv den natten vi tok farvel. De har muligheten til å dele drømmene med dem de er glade i, fortsette prosjekter satt på vent grunnet alvorlig sykdom og ha en mulighet for å oppleve alle aspekter ved livet som gjør det verd å leve.

Deres liv etter en organdonasjon vil, om vellykket, bli bedret. Og i noen tilfeller kan det hende de blir reddet av gaven. Ett menneske gikk bort den sommernatten, men tre andre fikk et nytt liv.

Eliann

Vi vet ikke hvem de tre organmottagerne er utover et brev vi mottok i etterkant som angir kjønn, aldersgruppe og hvilke organ hver av dem mottok. Organdonasjonstallene for tredje kvartal er de laveste på ti år, ifølge en statistikk fra Oslo universitetssykehus. Det har spesielt påvirket antall nyretransplantasjoner. Å ha fått lov til å være med på å gi håp og liv i en slik tid, er en gave. Organmottagere er mennesker med alvorlig organsvikt, de lever på lånt tid. De er helt avhengige av at andre er villige til å gi den ultimate gaven – et livgivende organ som hjerte, lunge, nyrer, lever og bukspyttkjertel.

Deres liv etter en organdonasjon vil, om vellykket, bli bedret. Og i noen tilfeller kan det hende de blir reddet av gaven. Ett menneske gikk bort den sommernatten, men tre andre fikk et nytt liv.

En mann som satte gode, varige spor

Jeg har full forståelse for behovet for anonymitet mellom giver og mottagere, men jeg og ungene skulle så gjerne få formidlet at vi ønsker organmottagerne alt godt videre i livet, og om det var ønskelig kunne fortalt litt om mannen som de nå bærer en del av med seg videre.

En mann som satte gode, varige spor etter seg i livet i alle sine roller. Som pappa til tre gutter, samboer, sønn, barnebarn, bror, nevø, fetter, svigerbror, svigersønn, onkel, venn, lærer, kollega og nabo.

En mann som stillferdig, men med et underfundig smil stilte opp for andre. Fra første dag, og sannsynlig for alltid, er det med dyp takknemlighet og glede vi vet at han på en måte lever videre og at han gjennom tre andre mennesker fremdeles setter spor etter seg i livet.

Om jeg som pårørende til en organgiver skulle få lov til å komme med et råd: Ta samtalen om organdonasjon i dag, formidle din avgjørelse til dine nærmeste slik at om morgendagen skulle vise seg å ikke rinne for deg, kan dine kjære likevel kunne ta et meningsfylt valg i en fullstendig meningsløs tid.