Helten jeg ikke vet hvem var

For noen år siden ble jeg reddet av en person som hadde bestemt seg for å være organdonor og informert sine nærmeste om sitt standpunkt. Et menneske jeg ikke vet en eneste liten ting om, men som jeg likevel tenker på hver eneste dag. Min aller største helt.

Min historie

Tidlig i tenårene fikk jeg diagnosen Primær Skleroserende Cholangit (PSC). Det sa meg ikke så mye, men jeg antok at det ville fortone seg omtrent like festlig som navnet fikk det til å høres ut som. Det ble nevnt ord som utvikling av kreft, leversvikt, langvarig sykeleie og andre lite lystige utfall. 

Hvis jeg var heldig kunne jeg bli levertransplantert i tide – kanskje. Jupp – jeg følte virkelig at jeg hadde trukket «vinnerloddet».

Jeg tok imidlertid feil. I motsetning til de fleste andre jeg har truffet med PSC merket jeg sjelden noe til sykdommen. Jeg levde som jeg ville. Studerte, trente og dro seint hjem fra nachspiel i sikksakk. Jeg fikk meg jobb, familie, eget hjem og var således «helt i rute».

En morgen da jeg var midt i tredveårene våknet jeg med det jeg først trodde var mageknip. Jeg var på besøk hos mine foreldre i Bergen, og min mor insisterte (heldigvis) på å kjøre meg til legevakten. På veien ble vi stående fast i morgenrushet og smertene var gått fra å være intense til helt vanvittige. På et tidspunkt var jeg rimelig overbevist om at jeg kun var øyeblikk unna lyden av jord mot kistelokket. Jeg lå i veibanen på utsiden av min mors Honda og sprellet da ambulansen kom. Etter det husker jeg ikke så mye før en person i hvite klær stakk meg i armen og smertene forsvant. Hendelsen medførte jevnlige undersøkelser på Rikshospitalet i etterkant, men ellers var alt som før.

Innledningsvis synes jeg jævlig synd på meg selv. Etter den første dagen på Rikshospitalet sluttet jeg med det.

Marius

En telefonsamtale jeg aldri glemmer

Etter en av de årlige undersøkelsene fikk jeg telefonoppringningen jeg aldri glemmer. Beskjeden lød omtrent slik:  «Vi har fått bekreftet større celleforandringer i gallegangene dine og du vil bli kalt inn til utredning for levertransplantasjon». 

Innledningsvis synes jeg jævlig synd på meg selv. Etter den første dagen på Rikshospitalet sluttet jeg med det.

Jeg var innom kiosken i første etasje for å finne noe lesestoff. Det var der jeg fikk øye på et par slitne foreldre som tappert smilte til sitt alvorlig syke barn. Her sto jeg som en voksen mann med et opplevelsesrikt liv bak meg, og tross alt med et realistisk håp om utsikter til en fremtid. Jeg synes synd på meg selv samtidig som små barn var alvorlig syke. Barn som skulle vært ute i solen og lekt – fulle av undring og med livslyst og iver. De skulle vært ute på oppdagelse og ikke sittet i en rullestol med påmonterte oksygenflasker, stativer, poser og pumper. Jeg var rimelig skamfull over egen selvmedlidenhet da jeg la meg den kvelden.

Det vanskeligste med disse ukene var at jeg faktisk gikk og ventet på at en ukjent skulle dø for at jeg skulle få et nytt organ.

Marius

Heldig tross alt – veldig heldig

Jeg var heldig. Utredningen viste ingen spredning til andre organer og jeg ble satt på venteliste for transplantasjon. Nei, jeg var ikke bare heldig, jeg var veldig heldig – det tok kun fem uker fra jeg var ferdig utredet til jeg ble transplantert. Fem uker hvor jeg riktig nok hoppet himmelhøyt hver gang telefonen ringte, men likevel.

Det vanskeligste med disse ukene var at jeg faktisk gikk og ventet på at en ukjent skulle dø for at jeg skulle få et nytt organ.

En person med et liv, opplevelser venner og familie – en person som var elsket og som ville bli savnet. I ettertid oppleves selve transplantasjonen og tiden på Rikshospitalet som relativt udramatisk. Fantastisk er ikke en gang beskrivende for den jobben disse menneskene legger for dagen. De ansatte på Rikshospitalet har følgelig også heltestatus i min bok.

Til min store helt:

Jeg vet ikke hvem du var. Jeg vil heller ikke vite det, men jeg tenker på deg hver eneste dag og kommer alltid til å gjøre det. Du er likevel ikke anonym – du er tross alt en del av meg og derfor bestandig med meg. Jeg skylder deg så uendelig mye – tiden sammen med mine kjære, lukten av kaffe om morgenen, utsikten fra en fjelltopp og alt det andre jeg opplever og kommer til å oppleve. Gleden av et kamera og den frydefulle lyden av en utløser – absolutt alt kan jeg takke deg for. Deg og ditt standpunkt til organdonasjon. Jeg kan aldri få gitt deg noe tilbake utover takknemlighet, men jeg håper inderlig at jeg kan videreføre det håpet og den muligheten som du ga til meg når min tid kommer

Takk.

Marius – en selvsagt organdonor.