En livreddende samtale

For 20 år siden snakket man ikke om organdonasjon i det offentlige rom. For 20 år siden var organdonasjon noe man bare gjorde – på sykehuset. De færreste var forberedt den dagen spørsmålet kom opp, og man skulle bekrefte avdødes vilje, for dette var noe man aldri hadde snakket om. Man mente det var best slik.

For 20 år siden var det ikke så mange som ventet. Nå, 20 år etter, venter til enhver tid rundt 450 pasienter på et nytt organ, et organ som kan gi dem livet, som kan gi dem år med sine kjære, og en familie som slipper å miste.

Men bak dette livet, ligger det tap og sorg. Sorg over noen som brått gikk bort. En mor, en bror, et barn. Å oppleve slike tap, kan ikke beskrives med ord, men de som har opplevd dette beskriver organdonasjon som en trøst i det tragiske. Andre slipper å miste.

Det er med dyp takknemlighet og respekt vi ser alle de som sier ja, et ja som redder andre menneskers liv når tapet er så stort. En familie i sorg, som finner trøst i å hjelpe andre, i å redde andres liv. For det er det organdonasjon dreier seg om. Å redde liv.

Mange roper etter systemer, registre, ordninger, som de har tro på at vil få enda flere til å si ja til organdonasjon. Man glemmer lett familien som brått har mistet, familiene som er tilstede, familiene som har fulgt en av sine kjære gjennom operasjoner, håp, og til slutt fått vite at livet ikke sto til å redde.

Så kommer spørsmålet; hva var avdødes holdning til organdonasjon? Det blir spurt etter en bekreftelse, en bekreftelse på et standpunkt man kanskje ikke kjenner til. Da føles det tryggere å si nei. Da gjør man liksom ikke noe feil. Men i ettertid kan angeren komme. «Hadde vi bare visst».

Derfor er det samtalen som er løsningen på organmangelen. Å dele sitt standpunkt, å fortelle, så dine nærmeste slipper å ta valget på dine vegne i en situasjon preget av sjokk og krise. Når man vet, ja så blir det også et ja. For de fleste er positive til organdonasjon, de har bare aldri fortalt det til noen.

I 2017 markerer vi 20 år med godt informasjonsarbeid i Norge. Åpenhet er en naturlig del av vårt samfunn, vi vil vite. Og vi vet mye om organdonasjon i dag. Vi vet hva dette betyr for alle de som venter på et nytt liv. Men vi snakker ikke om det. Vi lar det være en personlig avgjørelse, en avgjørelse som kun kan redde liv hvis andre visste om det.

I dag snakker vi om organdonasjon i det offentlige rom. Vi sier at «Du må si det for å bli det». Vi oppfordrer befolkningen til å ta den livreddende samtalen med de som står dem nærmest. Slik at de kan bekrefte, hvis spørsmålet skulle komme opp.

Likevel er det mange som ikke vet hva man skal gjøre. Mange tror det er kompliserte registreringer, legejournaler og vanskelige samtaler. Vårt mål er å nå frem til hele befolkningen om hvor enkelt det er å bli organdonor. Snakk med dine nærmeste!

Det er dette vi har jobbet for i 20 år, og det er dette vi tar med oss inn i dette jubileumsåret; snakk om organdonasjon og redd liv!