Transplantert humor

Bilde av Stein Tyrdal som løper i skogen — Foto: Nina Granlund Sæther

Da Kirurgen har blitt tungpusten, blar han i sin medisinske lærebok for å finne en diagnose han vil ha. Det finner han ikke, men han finner en diagnose han ikke vil ha. Det er fibroserende alveolitt. Sykdommen har en dødelighet på 50 prosent innen fem år. Den får han.

Han tenker på henne der hjemme og deres to små, på det nybygde huset og på huslånet. Han tenker på sin mor som døde av en lungesykdom 48 år gammel. Han var 15. Hennes mål i livet var å overleve til barna ble konfirmert. Det klarte hun. Som mor så sønn: «Overlev til barna blir konfirmert». Det blir mer enn 10 år å kjempe. Sannsynligheten for å klare det er mindre enn 50 prosent.

Gjøres det som gjøres kan: Det haster med å betale huslånet. Så kan i alle fall familien bli boende når far dør. Lev mens du gjør det: Han søker på en stilling som ikke eksisterer: Humorlege i Tidsskrift for Den norske legeforening. Den får han. Humorlegen ser dagens lys i tilværelsens mørke. «Humoren har lyst som ei fyrlykt i svartnatta og vist leia inn tell havn og tell den løkkelige erkjennelsen at ingenting va så galt at det ikkje kunne ha vore verre», sa flirosofen Arthur Artzen.

Utredningen ved lungeavdelingen på det gamle Risikohospitalet starter med en bronchoskopi. En vevsprøve blir tatt. Det blir pneumothoraks ved første forsøk. Men et hull i lungen hva betyr det? Ingenting. Han er jo så tungpusten fra før. Ingen grunn til å legge inn dren: Det blir jo hull der når lungebiopsien skal tas om noen dager. Kollaps er ingen fare. Lungene er sikkert så stive at de står av seg selv. «Aldri så galt at det ikkje kunne ha vore verre.»

Så han blir lagt til sengs. Fire mann på samme rom. Det er artig. Menn konkurrerer om alt. Sykdom og lidelse er intet hinder. Det er en mulighet. Og den gripes med begge hender. Humor er livsviktig. Kampen om den mest prestisjefylte sykdommen er hard. Det gjelder å få noe livstruende, sjeldent og dramatisk. Og så bli helt frisk. Det gir både høy status og et langt liv til å nyte statusen. Noen gleder skal en jo ha av å være sjuk. «Aldri så galt at det ikkje kunne ha vore verre.»

Kirurgen erfarer at den humoren som utspinner seg på pasientrommet, er mye røffere enn humoren på vaktrommet. Pasienthumoren bryter alle grenser. Gutta på rommet overdriver alt og deretter overgår de hverandre. Latteren sitter løst. De er i samme båt. Selvbildet er truet. Redningsskøyta heter HMS HuMor. Humoren er redningsvesten. Latteren er livbøya. Slik berges sjela i urent farvann.

Kirurgen blir sendt hjem med en kjempedose prednisolon, 80 mg daglig. Apoteket spør om det er til en hest. Pillene demper immunforsvaret, men det er også det eneste de demper. Stoffet gjør deg oppspilt, sulten og sint. Å rane kjøleskapet om natta uten at noen oppdager det, er ingen sak. Ransutbytte gjør ham til rene Michelin-mannen. Fra en matchvekt på 72 nærmest fyker vekta opp i 100. Alarmklokkene kimer, men de blir stadig svakere. Fettet demper lyden. Han prøver å slå det fra seg: «Det er ett fett», sa kjerringa, hu veide 150 kilo. Heldigvis får han ei spy og dritesjuke på ferietur til Hellas. Og ei spy og dritesjuke skal man ikke forakte: Han kommer hjem fire kilo lettere enn da han dro. Så de kiloene blir erklært «fetta non grata». Kiloene er uønsket og får aldri komme tilbake. «Aldri så galt at det ikkje kunne ha vore verre.»

Selvironi kan brukes til så mangt. Kirurgen ler av seg selv, men mobber flesket. Det viser seg at «Fettet sitter mellom øra». Tilbake på jobb, ringer telefonen. Kirurgen river av røret og presenterer seg. I den andre enden hører han:

– Har du løpt?

Svaret er undrende, om enn en smule andpustent:

– Nei, jeg har bare løfta røret…

«Aldri så galt at det ikkje kunne ha vore verre.»

10 år går, barna er konfirmert og han lever. Siden han overlevde, får han ny diagnose: NSIP – Non Spesifikk Interstitiell Pneumoni. Han kan leve like lenge som alle andre. HURRA! Det var ikke så farlig likevel. Det er skjebnens ironi! Her har han jobbet og slitt. Han har brukt humor, vært sta og kjempet. Han har kort sagt fulgt oppskriften på å bli gammel til punkt og prikke, helt bortkasta. Han tenker i sitt stille sinn: “Damned if you do and damned if you don´t.”

Vitenskapen har funnet ut at innbilt kontroll er like viktig for opplevelsen av kontroll som reell kontroll. Så har latterbevegelsen et poeng: Fake it, fake it, until you make it.

Vitenskapen har funnet ut at innbilt kontroll er like viktig for opplevelsen av kontroll som reell kontroll. Så har latterbevegelsen et poeng: «Fake it, fake it, until you make it.» Later du som du er i godt humør, blir du i godt humør. Motivasjon er avgjørende.
Stein

Men fortsatt er det en risiko for at lungene kan svikte. Lungelegen trøster: Da er transplantasjon en mulighet. Kirurgen har hørt det før. Han kjenner til «muligheten», men han kjenner også til alle mulige komplikasjoner. Han ser ikke på transplantasjon som en mulighet. Det er en trussel. I flere år klarer han ikke å si ordet. Det setter seg fast i halsen. Da er galgenhumoren god å ha. Galgen er en metafor for døden. Galgenhumor er en revansje over den ukontrollerbare døden. Det er mange måter å dø på. Alle tap er en form for død. Det blir for eksempel hevdet at de fleste menn dør når de er 40, men gravlegges først når de er 80. Om du svekkes helsemessig, psykisk eller sosialt, dør en del av deg. Selvbildet lider. Vi trenger pause fra lidelsen. Det er jo ille nok å dø, om vi ikke også skal dø 24 timer i døgnet. En av humorens viktigste oppgaver er å redde selvbildet. Ansikt til ansikt med døden er trusselen påtrengende. Det trengs kraftige virkemidler for å gjenvinne kontrollen.

Vitenskapen har funnet ut at innbilt kontroll er like viktig for opplevelsen av kontroll som reell kontroll. Så har latterbevegelsen et poeng: «Fake it, fake it, until you make it.» Later du som du er i godt humør, blir du i godt humør. Motivasjon er avgjørende.

På et postkort Kirurgen fant i London for 40 år siden, året etter at hans mor døde, var det tegnet en mann som står i grava og spiser pølse med brød. Teksten lyder: «No sense dying before lunch». Galgenhumoren lindret. Igjen står han ansikt til ansikt med døden. Nå motiverer galgenhumoren: Ingen grunn til å dø rett før organene kommer!

Den tristeste dagen i Kirurgens liv er dagen han får «Parkeringskort for forflytningshemmet». Fallet er stort. Han har alltid vært frisk og rask. Kroppen er en viktig del av hans identitet: CITIUS, ALTIUS, FORTIUS – raskere, høyere, sterkere. Han er norgesmester i håndball fem ganger. Nå kan han bare gå noen meter. Til nå har han vært frisk. Det er bare lungene som har vært litt dårlige. Nå svikter resten av kroppen. Så nå er han dårlig. Det gjør noe med selvfølelsen. Han ser frisk ut, men det er utenpå. Han får anonym lapp på bilruta: «Ikke særlig imponert; HC-skilt, funksjonsfrisk, lege og eks håndball-spiller! SKAM DEG! ANMELDELSE?»

Så han forbereder forsvarstalen: «Du kan få handikapskiltet mitt – om jeg får lungene dine!» Det piffer opp kampmoralen. Han sier det aldri til noen. Det er nok at smilet sitter mellom øra.

20 år er gått. Barna er studenter. Tiden er inne. Hans eneste håp er nye lunger. Det blir utredning. Det finnes en tid for humor og det finnes en tid for alvor. Det meste er en blanding. Beskjeden «Du dør innen ett til to år om du ikke transplanteres» er 100 prosent alvor.

Kontraster er et av humorens virkemidler. Verden blir svart/hvit: Enten dør du, eller du får nye lunger. Han føler seg naglet til korset. Og fra dypet av sin forpinte sjel hører han det fortvilt rop: Min humor, min humor! Hvorfor har du forlatt meg?!
Stein

Den gode nyheten er at han – etter to uker med helkroppsutredning – blir funnet frisk nok til å tåle operasjonen. Det er bare lungene som må byttes. Han kommer på lista. Puh! Det har rast utfor de siste månedene. Kirurgen er sikker i sin sak. Vi har det i familien. Hans mor visste det et halvt år før hun døde. Nå vet han det. Det haster. Spenningen stiger. Rekker han frem?

Pusten er så anstrengt at han mister vekt. Hvor lenge kan det gå? Et halvt år? Skal han ikke dø av sin lungesvikt likevel? Skal han dø av ernæringssvikt? Han trøster seg med sitatet: «Den skytes ei som henges skal…» Galgenhumoristisk selvironi redder selvbildet når en føler seg naken og avkledd. Kirurgen trøster seg med at det er lov til å spøke med det meste. Det er situasjonen som avgjør hvor grensen går. «No sense dying before lunch».

Dette er humor for in-gruppen. Lungeavdelingen på Rikshospitalet har et fantastisk kjøkken. De ansatte er på tilbudssiden. Det er fint for Kirurgen som nå får næringsdrikk på blå resept.

– Hva er det til middag i dag, spør den ene lungepasienten den andre.

– Lungemos, er svaret.

– Ja, ja, sier den første, nå for tiden er det er jo så moderne med kortreist mat.

Kontraster er et av humorens virkemidler. Verden blir svart/hvit: Enten dør du, eller du får nye lunger. Han føler seg naglet til korset. Og fra dypet av sin forpinte sjel hører han det fortvilt rop: «Min humor, min humor! Hvorfor har du forlatt meg?!» Han har ett bein i grava. Det andre er på full fart nedi. Fibroselunger kan fungere fint lenge, men når de svikter, så går det fort. Det står om måneder. Det blir et brutalt kappløp med tiden. Det sies at i krig og kjærlighet er alt lov. Kirurgens kjærlighet til livet er stor. Overlevelsesinstinktet slår inn med full kraft: Så får han håpe at noen med rett blodtype og høyde raskest mulig finner det for godt å få et tilstrekkelig hardt slag i hodet.

Paradoksene er mange. Han skal være syk nok til å dø, og frisk nok til å overleve behandlingen. Han vil klare seg så lenge han kan uten transplantasjon, men er han for utholdende, strykes han av lista.
Stein

I bunnen av livets berg-og-dalbane finnes innsikt som selv ikke humoren kan beskytte mot. Den brutale sannhet kommer for dagen: Han trengs ikke. Kirkegården er full av uunnværlige mennesker. Han lever for sin egen skyld! Han er en egoist! Sant nok er egoisme forutsetningen for alt liv. Likevel er selvbildet truet. Kirurgen kan velge å takke NEI til nye lunger. En empatiske og omsorgsfull person ville sikkert si at det finnes andre som trenger dem bedre, men han er ikke lenger den empatiske og omsorgsfulle helsearbeideren. Han har blitt et egoistisk monster. Han har ikke oksygen til mer enn en tanke: Han vil leve. Han tar imot tilbudet om livets gave, reservasjonsløst og uten tanke på andre. Han vil ikke dø! Her trengs humor for å lindre den sjelelige smerten. Det trengs mye og den trengs nå: Galgenhumoren blir stadig grovere. Det selvironiske islettet glatter ut den skrukkete samvittigheten.

Nå er det ikke bare lungene som er syke. Alle organer – også hjernen – påvirkes. Tankene virvler med i dødsdansen. De blir sykt opptatt av muligheter for å få nye lunger. Nyhetene følges med fornyet interesse: En trafikkskade er ikke lenger en ulykke. Det er en mulighet. Selvfølgelig er det ikke det, men kortvarig galskap er humorens kjennetegn. Og selvfølgelig er det det. Du kan bare ikke si det høyt. «Takk humor for at jeg får si det jeg ikke kan si.» Og du, kjære leser, har aldri hørt det.

Tankene pendler mellom humor og alvor. Slik bevares helsens sunnhet. Humor motiverer: «Du holder en dag til.» Som Nils-Fredrik Nielsen skriver i sine tristesser: «Det er aldri for sent å gi opp». Døden kan vente.

Paradoksene er mange. Han skal være syk nok til å dø, og frisk nok til å overleve behandlingen. Han vil klare seg så lenge han kan uten transplantasjon, men er han for utholdende, strykes han av lista. Passerer han 60, er toget gått. Tenk om han dør året etter? Du tok feil, Niels-Fredrik Nilsen! Det kan være for sent å gi opp. Det gjelder å gi opp i tide! Og han ler inne i seg ved tanken:

– Kanskje jeg skal begynne å røyke?

Han har aldri røyka, men det ville garantert svekke lungene så mye at han ville rekke fram før han blir 60.

Tilgangen på donorlunger er liten. Det gjøres ca. 30 lungetransplantasjoner i året. Behovet er mange ganger større. Her må det tas grep. Heldigvis har regjeringen allerede fjernet forbudet mot proffboksing – uten hjelm. Jippi. Kirurgen blir plutselig for fri fart og mot veiskillere. Han blir mildere stemt overfor de som jukser med bruken av sikkerhetsbeltet og sykkelhjelm. Tidligere ble han anspent og irritert over motorsyklister som presset seg frem i trafikken. Nå slapper han av. Han gir plass. Og idet tohjulingen fyker forbi, tenker han muntert: «Slipp donoren frem!»

Til slutt blir det stolen. Han sitter i lenestolen og halvsover det meste av dagen. Det er slutt på push-ups og sit-ups. Det er slutt på rask tale med lange ord og lange setninger. Det er best å sitte stille. Å reise seg opp viser seg å være en dårlig ide. Han blir tungpusten av å stå. Han er så trøtt. Livet ebber ut.

Barna er voksne. Kona er tøff. De klarer seg. Nå slapper han av. Han er klar. Døden kan komme. Han vil bli tatt vel imot. Nå er døden en befrier. Lidelsene skal ta slutt. Det skal bli godt. Det er bare et spørsmål om tid. Hvem ringer først? Fergemannen til Dødsriket eller lungelegen på Rikets hospital. «Frykten for å dø er overdreven», tenker han. Å sovne inn er verdens letteste sak. Det er tiden før som er et helvete.

Så ringer telefonen. Det er lungelegen.

– Du vet kanskje hvorfor jeg ringer?

Kirurgen hører seg selv svare:

– Nei, men jeg kan jo håpe.

Og det er kanskje det største ved humor: Du bevarer håpet.