Kristines pappa reddet fire liv

Kristines pappa var tømrer av yrke. Like glad som han var i å bygge og fikse ting, var han i å stille opp for andre. Han var en god pappa, bestefar, ektemann, venn og nabo. Så kom dagen som endret alt. Her er hennes historie:

– Min pappa var tømrer av yrke, og like glad som han var i å fikse ting, var han glad i å hjelpe andre. Han var en god pappa, bestefar, ektemann, venn og nabo.⁠
⁠
En dag stod pappa i høyden utenfor huset og fikset noe da han plutselig falt. Mamma var hjemme og fikk hjelp av en nabo til å ringe 113 og startet hjerte- og lungeredning. På sykehuset fikk vi vite at han hadde fått en hjernehinneblødning.⁠
⁠
Legene gjorde alt de kunne for å redde pappa, men så var det ikke lenger håp. Spørsmålet om organdonasjon kom ikke lenge etterpå.⁠
⁠
Midt i sorgen og sjokket over å ha mistet sin kjære stod mamma og jeg. Vi ble usikre på pappa sitt standpunkt, for på Helsenorge hadde han ikke fylt ut et Donorkort™. Lommeboken lå heller ikke i lommen hans.⁠
⁠
Vi ønsket jo å hedre pappa sitt siste ønske.⁠
Vi så tilbake på det fine mennesket som var opptatt av å hjelpe andre, da det dukket opp en samtale mamma hadde hatt med pappa etter forrige sykehusbesøk.⁠
⁠
«Jeg har ikke bruk for organene når jeg er død» minnes vi å huske han hadde sagt, men fordi vi ikke fant noe fysisk bevis for det da vi stod på sykehuset, ble vi i tvil.⁠
⁠
Likevel valgte vi å si ja til organdonasjon på pappa sine vegne, som resulterte i at fire liv ble reddet.⁠
⁠
Det var tungt å dra hjem uten pappa, og nervøs for om vi hadde tatt riktig valg. Da vi kom hjem fant vi lommeboken hans, og der lå det grønne donorkortet.⁠
⁠
Vi gråt lettet over at vi hadde tatt riktig valg for pappa – og at vi hadde rukket å snakke om organdonasjon med ham før det var for sent.⁠
⁠