Disse fem menneskene lever i dag fordi noen sa ja.

Hver dag venter rundt 600 mennesker i Norge på et nytt organ. Bak tallet finnes liv som står på pause. Mennesker som håper, dag etter dag.

Opptil syv mennesker kan bli reddet når et menneske dør og organene brukes videre. Du tenker kanskje ikke på det nå. Men én dag kan det være deg, eller noen du elsker som trenger et nytt organ for å leve videre.

Derfor er organdonasjon noe av det mest livsviktige du kan ta stilling til. Siden 1969 har over 15.000 nordmenn fått mange ekstra leveår takket være organdonasjon. Her er fem av disse, og deres historier.

---

Siris historie

40 år gamle Siri MacGowan fra Stavanger ble diagnostisert med en sjelden nyresykdom allerede som barn. Tilstanden var stabil gjennom oppveksten, men da hun ble gravid som 20-åring, endret alt seg.

– Da kollapset nyrene. De klarte rett og slett ikke mer, forteller hun.

Siri var plutselig dødssyk. Fødselen ble satt i gang en måned før termin, og kort tid etter måtte den unge moren starte med dialyse og medisiner.

Så da var det dialysestativet på den ene armen og babyen i den andre.

Siri

Siri hadde ingen garanti for hvor lenge hun måtte vente på et nytt organ. Så, etter nesten ni måneder på venteliste, kom telefonen.

– Jeg gråt hele veien til Rikshospitalet. Det var første gang jeg reiste til Oslo alene. Det var vinter, mørkt, kaldt og skummelt, minnes Siri.

Nyresvikt gang på gang

Siri merket forskjellen umiddelbart etter operasjonen. Den konstante følelsen av tretthet og utmattelse slapp taket.

– Jeg hadde masse energi og ville gjøre alt på en gang. Det var som om tåken forsvant, beskriver hun, som endelig kunne være skikkelig til stede for sønnen.

– Det var en enorm forskjell. Jeg kunne gi omsorg til babyen min uten å gå på sparebluss, forteller hun.

Den første nyren holdt i flere år før Siri måtte tilbake på dialyse og få en ny. Den sviktet også, og hun ble igjen satt på venteliste. Men legene sa det rett ut: En tredje transplantasjon kunne ta tid, og det kunne bli vanskelig å finne en match.

Heldigvis hadde kjæresten hennes Jack allerede bestemt seg: Hvis det trengtes, ville han være donor. Selv om det var en kjærlighetshandling, var det ingen enkel beslutning. Siri var usikker.

Fra donor til ektemann

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få en nyre av en av mine nærmeste. Det gir en slags takknemlighetsgjeld, og man blir redd for hva som kan skje med donoren, sier Siri videre.

Men kjæresten Jack var fast bestemt. Han ville ha henne i livet sitt.

– Vi hadde vært sammen i nesten tolv år. Han sa: «Jeg vil ha deg her. Jeg vil at du skal ha det godt», forteller Siri.

– Da vi fikk dato for transplantasjonen, var det både glede, frykt og spenning på en gang. Og da nyren hans var på plass hos meg, begynte kroppen min umiddelbart å produsere urin. Nyren fungerte perfekt.

Fem år etter transplantasjonen sto de på en strand på Korfu. Omringet av sine nærmeste ga de hverandre sitt ja. Siri smiler.

– Vi har det ganske godt akkurat nå. Begge har fine prøver. Vi har hverandre.

Hun ønsker å hylle bioingeniørene, de som gjør en livsviktig, men ofte lite synlig jobb bak hver transplantasjon.

– De sørger for at et donert organ passer mottakeren best mulig. Tusen takk for den viktige innsatsen, både før og etter operasjonen. Det er dere som gjør det mulig for meg å leve.

---

Dag Fredriks historie

– Før sykdommen levde jeg et ekstremt aktivt liv med vanvittig arbeidsglede. Jeg satt aldri stille, men elsket å jobbe døgnet rundt, forteller Dag Fredrik Eftedal.

Da Dag Fredrik først ble syk, forsto han ikke hvorfor han ikke lenger klarte å innfri målene sine. Først løy han for seg selv, så for andre.

– Jeg bortforklarte at jeg ble dårligere og dårligere. Jeg var livredd. Jeg følte jeg var på vei til å bli lat, middelmådig og under standard. Og jeg som alltid har villet være over standard, sier han.

Tapet av krefter gikk hardt utover selvfølelsen.

– Det kjentes brutalt å ikke mestre det jeg både ville, skulle og burde. Jeg var ikke meg selv lenger, forteller 44-åringen fra Larvik.

Våknet som en ny person

Det var vanskelig for Dag Fredrik å akseptere at han hadde fått en alvorlig diagnose som gjorde at leveren hans sluttet å virke.

Selv om det var sykdommen som gjorde at jeg ikke leverte, klarte jeg ikke å akseptere det.

Dag Fredrik

Så kom redningen.

– Det var helt ubeskrivelig å våkne med en ny lever etter den første transplantasjonen. Det var som å møte en bestevenn du ikke har sett på mange år. Og den vennen var meg, beskriver Dag Fredrik.

Opplevelsen ble et vendepunkt.

– Jeg var endelig meg selv igjen. Det er umulig å forklare uten å gråte. De ti årene jeg hadde med den første nye leveren var de beste årene i livet mitt.

Etter ti gode år ble Dag Fredrik syk igjen og måtte få en ny lever for å overleve.

– Jeg kjenner på en enorm takknemlighet. Vi som bor i Norge er så utrolig heldige som har et helsevesen som gjør dette mulig.

Han har tilbrakt utallige døgn på sykehus og sett helsearbeidernes imponerende innsats på nært hold.

– Jeg har møtt så mange mennesker som gir så mye mer enn noen kan forvente. De yter over evne, selv med knappe ressurser. Mange steder i verden ville jeg vært død. Men her er jeg!

---

Nadeems historie

Syed Nadeem Hussain er 60 år, lungelege og selv lungetransplantert. Før han fikk en alvorlig lungesykdom, levde Nadeem et aktivt liv med trening, reiser og kulturarbeid.

– Jeg var veldig aktiv sosialt, fysisk og jobbmessig. Jeg trente regelmessig og reiste mye, både på ferie, kurs og konferanser, sier han.

Da CT-bilder viste forandringer i lungene, forsto han selv hva det betød. Diagnosen kom brått og snudde livet på hodet.

– Etter hvert klarte jeg bare å gå noen få meter. Jeg måtte ha hjelp til å hente et glass vann. Det var deprimerende, og jeg måtte jobbe mye med meg selv psykisk, forteller han.

En ny sjanse

Da transplantasjon var den eneste muligheten, valgte Nadeem å være optimistisk.

Jeg visste godt at mange dør mens de står på venteliste, men jeg sa til meg selv at dette skal gå bra, sier han.

Nadeem

Han husker tydelig øyeblikket etter operasjonen.

– Den første tanken var å ringe sønnen min. Jeg sa til meg selv: Nå har du fått en ny sjanse, og den må du gripe.

Evig takknemlig til donor og fagfolk

Da Nadeem kom tilbake på jobb, føltes det som et mirakel å kunne leve som før.

– Jeg kaller donoren min en engel fra himmelen. Hadde ikke denne personen sagt ja til organdonasjon, hadde jeg ikke vært her i dag.

Han trekker frem fysioterapeutene som avgjørende for at han er der han er fysisk.

– De fikk meg på beina allerede dagen etter operasjonen, og takket være dem var jeg raskt tilbake i jobb. Tusen takk til alle fysioterapeuter for jobben dere gjør.

---

Ninas historie

– Jeg begynte å kjenne at jeg var i dårlig form, men trodde det skyldtes mye stillesitting foran PC-en, forteller Nina Kim Becker Eriksen.

Da legen undersøkte henne, viste det seg at hun bare hadde 30 prosent lungekapasitet igjen. Etter hvert ble selv de enkleste ting en kamp.

Jeg ble sliten av å gå, spise, snakke og dusje. Til slutt måtte jeg bruke rullestol for å klare å komme meg ut.

Nina

For familien var det vanskelig å forstå alvoret i starten, men bekymringen vokste da Nina ble dårligere. Samtidig ble hun farmor for første gang.

– Jeg fryktet at jeg aldri skulle få se barnebarnet mitt vokse opp. Jeg orket heller ikke å være den farmoren jeg ønsket å være, sier Nina.

Telefonen som endret alt

Nina måtte gå opp i vekt for å bli satt på venteliste til organtransplantasjon.

– Jeg brukte et halvt år på å legge på meg to kilo. Det høres lite ut, men det var utrolig tungt. Jeg måtte lage kaloririke smoothier, men ofte føltes det som et valg mellom å spise og å puste.

Til slutt klarte hun det og fikk en plass på ventelisten. Etter tre måneder kom telefonen som ga håp.

– Jeg var bare kjempeglad. Jeg var ikke redd. Jeg visste at jeg fikk en sjanse, og hvis det ikke gikk bra, så hadde jeg i hvert fall fått den sjansen.

Operasjonen var omfattende, men effekten merkbar.

Da jeg våknet, kjente jeg umiddelbart at pusten var helt annerledes.

Nina

Rehabiliteringen var krevende, men Nina kom seg raskt.

– Etter en så stor operasjon må man lære å gå på nytt. Jeg begynte med prekestol i gangene på Riksen, og etter hvert klarte jeg meg uten.

Et nytt liv

Nå, seks år etter transplantasjonen, lever hun det livet hun drømte om da hun var syk.

– Jeg kan løpe med barnebarna, løfte dem og være den farmoren jeg ønsker å være. Jeg setter pris på de små tingene, som å hente posten, løpe i trapper og danse.

Hver gang hun er på Rikshospitalet, tenner hun et lys for donoren.

– Jeg vet ingenting om min donor, men jeg tenker ofte på vedkommende. Hvis jeg kunne møtt familien, ville jeg sagt tusen takk. Det er den største gaven man kan gi.

– Fordi noen sa ja til å donere, fikk familien min beholde meg, oppsummerer Nina.

---

Odins historie

22 år gamle Odin Svendsen var helt blå da han ble født

– Jeg var under et døgn gammel da legene fant ut at det var noe galt med hjertet mitt. Noe alvorlig galt, forteller trønderen.

Før han fikk nytt hjerte som treåring, stanset hjertet hans flere ganger.

Jeg ble helt blå, og man visste aldri om jeg rakk å spise middag dagen etterpå, sier han.

Etter transplantasjonen ble livet roligere og tryggere for familien.

Gode venner som tilpasset seg

Selv om det var en stor lettelse at Odin hadde fått et nytt hjerte, var han fremdeles syk i perioder og måtte ofte til Rikshospitalet.

– Jeg ble fort sliten som barn. Noen perioder var jeg helt normal, andre perioder hadde jeg ikke overskudd. Men jeg hadde gode venner som forstod og var flinke å tilpasse seg. Det betydde mye, sier Odin.

Tar dagene som de kommer

Heldigvis har Odin blitt bedre med årene, og i dag lever 22-åringen et tilnærmet normalt liv med jobb og aktive hobbyer.

– Jeg har hatt dette hjertet i 19 år. Jeg er forberedt på at ting kan skje, men jeg gidder ikke å bruke tid på morgendagens sorger, sier han.

Når Odin vil koble av og tenke på noe helt annet, liker han blant annet å stå på ski.

– Jeg elsker også å ta naturbilder med drone. Når jeg gjør det, eksisterer ikke sykdommen. Da er jeg fri.

---

Kampanjen i Donasjonsuka 2025 er laget i samarbeid med pasientorganisasjonene bak Stiftelsen Organdonasjon.