–Hva er vel livet uten Benedicte?

– Et liv uten Benedicte… Den tanken har jeg aldri tenkt. Det har aldri vært et alternativ, sier Ingrid Jacobsen, moren til Benedicte Abello.

Men for elleve år siden var det ingenting som var sikkert. Da var datteren så syk at Ingrid fryktet at hun ikke ville rekke å få hjelp i tide.

Benedicte ble født i 1994 med cystisk fibrose, en alvorlig sykdom som angriper lungene. Under oppveksten i barndomshjemmet på Lillehammer merket hun lite til sykdommen, men etter hvert som hun ble eldre, tok sykdommen stadig mer plass i hverdagen. Da Benedicte var tenåring var pusten blitt gradvis tyngre, og hun orket mindre og mindre. Mange av de aktivitetene venner kunne delta i, gikk Benedicte glipp av.

Likevel hadde familien minst mulig fokus på sykdom, men heller på alt Benedicte faktisk kunne være med på, og forsøkte å ikke sette begrensninger.

– Jeg er så utrolig takknemlig for å ha henne i livet. Benedicte er et lykkebarn, og har alltid vært et stort smil, med sterk vilje. Hun har gjort som hun selv har villet og alltid spredd mye glede rundt seg. Det har nok hjulpet oss veldig i den situasjonen vi har vært i, sier Ingrid.

Ventetiden – mellom håp og frykt

I 2013 endret formen seg drastisk. Som 19-åring hadde lungene hennes blitt så dårlige at ingen medisiner kunne hjelpe lenger – Benedicte trengte nye lunger for å leve videre. Hun ble satt på ventelisten.

Ingrid beskriver ventetiden som vanskelig. Kofferten med det nødvendigste stod alltid klar, for hun måtte komme seg raskt til Rikshospitalet hvis lungene kom. Ingrid så at datteren gradvis ble svakere, og frykten for å miste henne ble større for hver dag.

– Jeg tenkte at nå kan vi ikke vente stort lenger. Jeg var redd hele tiden, og den følelsen kan jeg kjenne på enda, forteller Ingrid.

Etter tre måneder med venting, en vinternatt i 2014, ringte telefonen:

– Nye lunger er på vei, sa en stemme i den andre enden. Ambulansen kjørte fra Lillehammer til Rikshospitalet i Oslo med blålys i mørket – med Benedicte, og håpet om et nytt liv, i forsetet.

Et nytt pust – et nytt liv

Mens Benedicte lå på operasjonsbordet, ventet Ingrid og Benedictes 12 år eldre storesøster i korridoren på Rikshospitalet. Det gikk mange timer før de hørte noe fra legene, og lettelsen var stor da de endelig fikk beskjed om at de kunne besøke Benedicte på intensivavdelingen.

Operasjonen hadde vært vellykket, men det var tøft å se Benedicte koblet med slanger til alle maskinene som så til at kroppen, og det nye organet fungerte som det skulle.

– Akkurat i det øyeblikket knakk jeg litt sammen, sier Ingrid.

Litt senere på kvelden våknet Benedicte til. De første dagene på sykehus var tøffe, men Benedicte merket raskt at dette var starten på et nytt liv. Fordi Benedicte var i så god form før transplantasjonen, kom hun seg raskt på bena igjen.

I dag, elleve år senere, har Ingrid fått se datteren gjøre ting ingen av dem hadde turt drømme om før Benedicte ble syk. Hun har tatt utdanning, jobber som intensivsykepleier på Lillehammer sykehus, og de har fått opplevd mye fint sammen. De har blant annet gått Besseggen, en tur som tidligere var helt utenkelig.

– Alt vi har fått oppleve sammen etter transplantasjonen, alt vi har fått gjort som familie … det er jeg så takknemlig for, men aller mest for at jeg fikk beholde barnet mitt. 💚

Benedicte fikk nye lunger, og familie og venner fikk beholde henne i livet. Med din støtte jobber vi for at ingen skal miste en av sine kjæreste på venteliste for et nytt organ. Din støtte gjør store og små øyeblikk mulig. Din støtte redder liv!