Organdonasjon

Til VM med nye lunger

Tekst: Ellisiv Stifoss-Hanssen   Foto: Jørn H. Moen /Magasinet Dagbladet.

Ellisiv Stifoss-Hanssen deltok i World Transplant Games 2017, i grenen kulestøt.

Hva har jeg gjort, tenkte jeg idet jeg entret gulvet i en spansk tyrefekterarena, med Norway på ryggen, midt i en rekke av norske idrettsutøvere. Vel hadde jeg trent til dette, men det var ikke mer enn et år siden jeg støtte kule for første gang og nå gikk jeg der og vinket til mer enn to tusen utøvere, og til publikum og presse, i World Transplant Games 2017. Hva hadde fått meg til å tro at dette var en god idé?!

Men så kom den siste parolen inn i manesjen. Donorer, sto det på plakaten deres. Det forandret alt.

Jeg prøvde å smile, være ”helt naturlig” som fotografer alltid sier, for jeg hadde hørt mye om disse lekene før jeg dro, om at det var gøy, alvorlig, om at nivået var høyt. Jeg var ikke redd for å tape – noen må komme sist også, men tenk om jeg ikke … jeg vet ikke … passet inn liksom? Tenk om alle bare var opptatt av prestasjoner, av aerodynamiske treningsbukser og hvilke sko som ga minst friksjon under tåballene på venstre fot i støtet. Sukk! Jeg fortsatte gjennom ringen etter de andre i prosesjonen og videre opp på tribunen for å klappe for de andre landene.

Men så kom den siste parolen inn i manesjen. Donorer, sto det på plakaten deres. Det forandret alt. All min prestasjonsangst, all min frykt for å ikke passe inn i denne sportslige transplantasjonsgjengen forsvant som dugg for solen. Der nede i ringen gikk en mor som hadde mistet det kjæreste hun hadde, en liten gutt som reddet syv liv, en søster som hadde gitt en nyre til tvillingsøsteren sin. Den ene historien etter den andre; fortellingene bak at jeg er i live. De som midt i sorgen tok en avgjørelse som gjør at jeg kan skrive hjem om VM i Malaga – som gjør at du kan sitte hjemme og lese om det. Det er dem dette handler om, World Transplant Games, at mennesker fra hele verden møtes for å vise at organdonasjon nytter. Uansett om jeg kommer først eller sist, så er jeg enda et menneske som er i stand til reise fire timer med fly for å støte kule i et fremmed land, fordi noen andre har sagt ja i rette øyeblikk.

Med lunger av 2013-årgang gikk jeg rundt i Malaga sammen med Maria, søsteren min, en av de som har vært med meg på den reisen som har gjort dette mulig. En reise som er like unik som alle de andre reisene vi møtte der nede. Vi så gamlebyens trange gater, vi så Per Glasø ta årets vakreste gullmedalje i 50 meter bryst og vi ruslet den behagelige kilometeren fra svømmehallen ned til stranda og tok årets første bad i havet. Alt på grunn av fremmede menneskers gavmildhet.

Det var som om en felles humor fulgte narkosen og vi alle hadde våknet med en trang til å le.

Det er rart hvordan fremmede mennesker kan virke så kjente. Kanskje er det noe med skjebnefellesskapet? Jeg vet ikke. Det var som om en felles humor fulgte narkosen og vi alle hadde våknet med en trang til å le. Og selv om vi ga hverandre et lite resyme av veien fram til de nye organene, så var det forbløffende lite prat om sykdom og plager. Her visste alle hva det vil si å gå på disse medisinene, å ha vært døende, å ha stått opp igjen. Og alle vet hva som ville vært alternativet.

Da jeg kom til idrettsbanen på treningsdagen (for man må jo sondere terrenget før konkurransen, må vite!) var hele det kvinnelige tyske kulestøterlaget på plass. Og jeg, hele det norske kulestøterlaget, entret banen med anstrengt selvtillit.

”Hei,” sa de.
”Hei,” svarte jeg.
Og ikke lenge etterpå forsto de at det var mitt første VM, så de tegnet og forklarte.
”Hun der er veldig god,” sa en og pekte på en lagfelle. ”Bare kopier det hun gjør, så går det kjempebra!”
Noen tok fram en telefon og filmet den beste kulestøteren av dem. Så viste de meg filmen med klar analyse av støtet.
”Du ser hvor hun har den frie armen? Og når hun hinker bakover så ser du at hun overfører kraften gjennom hoften og opp til armen, og at hun liksom skyver kula framover.”
Før jeg visste ordet av det så hadde jeg et nytt telefonnummer lagret i mobilen og en utenlandsk heiagjeng til dagen etter.

Jeg har, med de nye lungene, muligheten til å klare ting jeg aldri har gjort før, og jeg har funnet en sport jeg liker.

Alt jeg hadde hørt om disse lekene var helt sant. Det er en konkurranse på ramme alvor, men det er også et sted hvor du deltar med ditt utgangspunkt. Jeg har, med de nye lungene, muligheten til å klare ting jeg aldri har gjort før, og jeg har funnet en sport jeg liker. Men ingen i Malaga spurte hvorfor jeg var der eller hvor mye jeg trente. Tvert imot. Jeg har sjelden følt meg så ubetinget inkludert som i denne gjengen, av både norske og utenlandske transplanterte utøvere. Felles for oss alle er at vi reiser for å øke fokuset på organdonasjon. Og på konkurransedagen var den mest entusiastiske deltageren i min aldersgruppe en av dem som støtte kortest. For i denne settingen er det sannelig mange grunner til å være glad!

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.