Organdonasjon

Når jeg dør

Tekst: Anders Mehlum Hasle (publisert i Sandefjords Blad i 2010)
Illustrasjon: Marianne Henriksen

Her er en vits, en alvorlig en: Hva er likheten mellom AIDS og livet? Svar: Det er en seksuell overførbar sykdom som ender med døden. Misforstå meg rett med denne skeive inngangen. Jeg vil ikke tulle med AIDS, ikke med døden. Og sannelig ikke med livet.

Så til alle dere som skvetter ved tittelen på denne petit: Jeg vil leve. Jeg vil bare det skal være tindrende klart at min kropp, mine organer, mitt hjerte og lunger, alt det som holder meg i live, skal tilgjengeliggjøres for andre om jeg – gud forby – dør ved et ulykkestilfelle, i dag, i morgen eller på et annet altfor tidlig tidspunkt. La dem ta det!

For døden kommer. Det gjør den. Og kommer den for tidlig til meg, det vil si mens jeg fortsatt har hjerne som virker og organer som funker, så skjær det dere trenger ut av meg! Om det er til studieformål eller folk med en dårlig nyre, så vær så god! Men, kjære doktorer: Når dere skjærer meg opp: Gjør meg den posthume tjeneste å se etter et par ting jeg har gjort meg enkelte tanker om, mens jeg var i live: Se om det går en skygge over hjertet mitt. Det er skammen over egen utilstrekkelighet og alle ganger jeg har sviktet. Skammen over løgner og forbrytelser. Ikke de store, for de har jeg unngått. Det er de mest ydmykende jeg mener: De små. Se om det er antydninger av en ballistisk bane fra en kule gjennom hjertet, tvers igjennom hovedpulsåren. Det er spor fra da jeg traff min kone. Synes det? Sjekk om mine hender i den ytterste stund har samlet seg i en vennlig rundhet, som om jeg ville holde mine barn. I så fall er det et tegn på at verken jeg eller kroppen har vært utakknemlig. For det har jeg virkelig ikke. Se i øynene mine. Ikke let etter meg, men sjekk om det står en liten skare mennesker der inne. Mine barn, min kone, mine foreldre, min bror, Tom-Erik, Claus, Øyvind og alle de andre vennene mine. De jeg aldri har kunnet glemme, og som alltid er med meg uansett hvor jeg går. Sjekk mitt blod. Er det virkelig lopper i det? Slike ting vil jeg dere skal se etter.

For er det ikke rart: Om jeg dør av magesår eller hjerteinfarkt kan dere leger se det når jeg obduseres. Alt kan konstateres, men ikke kjærlighet. Ikke skam. Ikke sorg eller glede. Ikke det som var mitt liv. Egentlig er det de mest likegyldige ting dere kan se. Kjære leger. Dere kan se fett, vev og arrdannelser. Men ser dere i mitt hjerte spor av brusende forelsker og kjærlighetssorg? Eller den usigelige gleden og lettelsen da våre barn ble født med øyne, ører, føtter, armer og hode i behold? Ser dere i min kropp hvilken nydelig oppvekst jeg har hatt hos foreldre som til enhver tid har elsket meg og støttet meg – uavhengig av mine mange feil og mangler? Eller ser dere kun BMI, bukfett og spor etter beinbrudd her og der? Er det, kort sagt, mulig å etterspore at jeg har vært, og er, svært fornøyd med livet, eller kunne jeg like godt ha gjennomgått et svartskurt helvete slik dere ser det? Og hvis ikke: Er det ikke egentlig veldig synd at kroppen ikke etterlater annet enn fysiske spor etter livet jeg har levd? Eller er det bra, fordi mitt hjerte, mine nyrer eller lunger, da kan «starte på null» hos en annen hvis jeg dør for tidlig?

Jeg håper det drøyer en lang stund til svarene foreligger. Men jeg håper også du sier deg villig til å gi bort organer du ikke trenger, om livet løper fra deg før du er på oppløpssiden.

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

4 kommentarer

  1. Tanja sier:

    Så nydelig skrevet ?

  2. Marit sier:

    Nydelige perspektiv, takk ?

  3. Jon Sætre Skagestad Benkestok sier:

    Fantastisk skrevet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.