Organdonasjon

Mens jeg venter på å vente

Av: Silje Therese Bakken Foto: Privat

Jeg var 15 år og nervøs. Jeg satt på rommet mitt og lurte på hvordan i all verden denne tentamenen skulle gå. Jeg hadde små-feber, vondt i halsen og følte meg tufs. Tanken om at Bjørnstjerne Bjørnson hadde skrevet nasjonalsangen vår føltes så fjern. Jeg orket ikke å forholde meg til det. Herreli, var jeg dårlig? Jeg snakket med mamma, som bare mente jeg var nervøs og at det kom til å gå bra. Hun hørte meg litt senere på ettermiddagen og så selv at jeg faktisk ikke var helt i form. Hun sa jeg kunne gå til legen på helsestasjonen og be om en erklæring på at jeg kunne gå hjem fra tentamen hvis formen ble dårligere. Det besøket endret livet mitt.

Jeg var ei aktiv jente, som spilte håndball, elsket skolen og hang med venninner så fort jeg hadde en time ledig. At jeg skulle være hjertesyk, det var enda mer fjernt enn at Bjørnson hadde skrevet nasjonalsangen. Men så lå jeg plutselig der. Legen på helsestasjonen hadde funnet en bilyd på hjertet og sendt meg til Ahus. Der fant de noe så flott som en «aortaklaffinsufisiens». Dette sa meg ingenting, og alle ledninger og utstyr virket helt unødvendig. Jeg hadde jo bare litt sår hals? Joda, det stemte det også. Influensa hadde jeg fått, men jeg kunne møte opp på tentamen og se hvordan det gikk. Legeerklæringen på at jeg kunne gå hjem hvis jeg begynte å se dobbelt lå i lomma, og en klapp på skulderen hadde jeg også fått. Aortaklaffinsufisiens var visst relativt vanlig og faktisk ganske uvanlig at man fant ut av, så det var bare å leve som normalt.

Jeg glemte det raskt og livet fortsatte som før. Jeg spilte mer og mer håndball og gjennomførte tentamen uten verken dobbeltsyn og utsettelser. Det store målet var å komme inn på Politihøyskolen og jeg trente meg opp til de fysiske testene. Formen var god og hjertet spilte på lag. Etter videregående tok jeg meg et friår. Jeg tok også en piercing i navlen, som så mange gjorde på den tiden. Det ble mitt første skjebnesvangre valg. Piercingen ble betent, men jeg nektet å ta den ut. Den var jo så fin. Jeg jobbet og trente. Formen ble bare dårligere, men jeg overså det.

Påsken 2006 ble jeg på nytt lagt inn på Ahus, denne gangen med ekstreme magesmerter og stor vektnedgang. Ingen skjønte noen ting, det var jo ikke noe galt med meg!? Nok en gang ble jeg skrevet ut med en klapp på skulderen og nok ett lykke til. Denne gangen ønsket de meg lykke til med opptakene på Politihøyskolen.
18.mai samme år stod jeg der, igjen, denne gangen på Majorstuen. Og jeg var like nervøs som da jeg pugget historien om Bjørnson 4 år tidligere. Det var nå det skulle skje; opptak på Politihøyskolen. Jeg fullførte og bestod de fysiske testene med glans. Jeg var så fornøyd, kroppen ynket seg, men psyken jublet. JEG KLARTE DET! En måned etterpå sa alt stopp. Ahus ble nok en gang redningen og blålys, feberfantasier, hetetokter, frostanfall og fremmedord ble en del av hverdagen. Kroppen hadde gått i fullstendig krisemodus og alt var galt. Sepsis med hjernehinnebetennelse ble etter hvert diagnosen og bakteriene hadde slått rot på mitt svake hjerte.

Når jeg sitter her, 13 år senere, og tenker tilbake på disse årene er det fortsatt fjernt å tenke på at hjertet mitt er så sykt. Vårt fantastiske helsevesen har fått meg gjennom 10 operasjoner siden 2006. Jeg opplevde aldri drømmen om å bli politi, håndballproff eller maratonstjerne. Men jeg har utdannet meg til sykepleier, ett valg jeg ikke har angret på én dag, selv ikke nå som jeg ikke kan jobbe som sykepleier lengre. Jeg har gjennomført to halvmaraton og jeg gikk Besseggen i fjor. Hjertet mitt er fortsatt veldig svakt og sykt, og jeg vet at fremtiden byr på flere operasjoner, hjertetransplantasjon, flere fremmedord og lange dager i sykesengen.

Hjertetransplantasjon ble ett tema for meg i 2017. Da ble jeg lagt inn med fullstendig organsvikt og hjertet orket så vidt at jeg gikk på toalettet. Kroppen var igjen i krisemodus og jeg tenkte at nå; nå orker jeg ikke mer. Men helsevesenet stilte nok en gang opp med alle sine resurser og lagde en plan. Planen var i første omgang transplantasjon, jeg gikk gjennom en omfattende prosess med skanning fra topp til tå, bokstavelig talt. Alt var egentlig klart, jeg var syk nok og allikevel frisk nok for å bli satt på ventelisten. Men nok en gang sa kroppen stopp og jeg ble akutt dårligere. Legene fikk det travelt med å finne en ny plan, hjertet lakk som en sil og ingen av kroppens organer fikk nok oksygen. Nå var jeg ikke lenger frisk nok til prosessen det er å få ett nytt hjerte og planen ble ny hjerteoperasjon. Operasjonen var vellykket og jeg fungerer i dag så optimalt som man kan forvente. Jeg vet allikevel at en transplantasjon står og venter rundt hjørnet, og frykten for at ventetiden skal bli for lang når den tiden kommer er selvsagt tilstede.

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.