Organdonasjon

Du trenger ikke nyren din når du dør

Tekst: Linda S.Krüger    Bidragsyter: Kjell Kaisen

Du roper ha det til mannen din i det han slår igjen døren, på vei til kvelds­møte. Ingen av dere rakk å gi den andre et kyss. Han er seint ute, du må slenge sammen noe middag før ungene skal på trening.

Datteren din har hatt vondt i hodet over lenger tid. Hun er gravid og sliten, så ingen tenker på at hodepinen kan ha andre årsaker enn svangerskapet, og pleier å si til henne at hun må hvile mer og ikke stresse.

Ungen din sitter på med kompisen til bursdagsfest i klassen, du gir ham en rask klem og snur deg før han er ute av døren.

Ingenting vil jo skje, ikke sant?

Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

Spørsmålet om organdonasjon vekker mange og sterke følelser og kan også oppleves som veldig polarisert. De som er for, kan ikke skjønne at noen sier nei. De som sier nei, har sannsynligvis grunner for det som deg og meg ikke skal dømme dem for. Kanskje kan de ikke akseptere at noen skal skjære i dem, eller deres pårørende, etter døden. Det kan være svært vanskelig for pårørende å gi sitt samtykke til organdonasjon hvis familien aldri har snakket om temaet. Er man forberedt vil beslut­ningen være mye enklere å ta, enn om man stiller helt blank når en lege for­siktig spør om pasientens holdning til organdonasjon.

Hvor vil jeg med denne informa­sjonen? Jeg vil bevisstgjøre deg! Jeg vil at du skal tenke på hva du skal gjøre om mannen din ikke kommer hjem etter kveldsmøtet, fordi han får et hjertein­farkt. Jeg vil at du skal reflektere over hvilken beslutning du skal ta hvis datteren din får en hjer­neblødning en av de siste ukene i svangerskapet. Eller hva du skal gjøre om ungen din er ute for enn trafikkulykke på vei til bursdagen til kameraten.

Kjell Kaisen er seksjonsoverlege ved intensivavdelingen på SUS, han er også donoransvarlig lege. Han kan fortelle at andelen pårørende som er positive til organdonasjon er økende, og dette er svært gledelig. Det er likevel stort behov for god, skånsom og saklig infor­masjon om hva donasjon innebærer, og jo tidligere i livet vi snakker om dette både for oss selv, og for familiene våre, jo bedre er det.  Som sykepleier er det for meg helt naturlig å være donor. Vi har snakket med våre barn om dette, og hos oss vet alle fem at alle er donorer hvis det skulle bli aktuelt. Vi har snakket om at noen andre kan leve videre med hjertet vårt, lungene våre eller nyrene våre, når vi ikke lenger har behov for dem. Det kan nemlig være mye i krop­pene våre som kan brukes den dagen vi ikke lenger trenger det. Til og med hornhinnen i øynene våre. Tenk å hjelpe et menneske å beholde synet!

Det er svært krevende å være ansvarlig helsepersonell i en allerede svært trau­matisk situasjon, for familien som står rundt sengen til sin elskede. Man vil gjerne gi best mulig omsorg og støtte til familien, men man er samtidig etter lov forpliktet til å spørre om organdonasjon når dette er aktuelt.  «Vi spør de nær­meste pårørende om de kjenner til pasi­entens holdning til organdonasjon, hva hun eller han ville ønsket å gjøre» sier Kaisen. «I tillegg trenger vi samtykke fra nærmeste pårørende for å kunne gjennomføre organdonasjon».  Til tross for at man vet at det ligger mange mennesker og venter på organer så går man ikke pårørendes vilje, til tross for at loven er åpen om det.

Som lokalpolitiker er det kanskje ikke så veldig mye jeg kan bidra med i denne vanskelige og triste diskusjonen, kan du tenke. Men siden vi vet at folkeopplys­ning er den beste måten å få flere til å stille seg positive til organdonasjon, så er dette mitt bidrag! Snakk om det. Tenk på det. Vurder det. Kan du tenke deg å motta et organ om du blir kritisk syk? Kanskje du også kan tenke deg å gi bort organer som kan redde andres liv når du ikke lenger trenger dem.

Det aller viktigste er imidlertid at du og dine pårørende tør å ta diskusjonen. Ingen av oss er sikret mot tragedier. Jeg vet i alle fall at jeg ikke ønsker at mine pårørende skal ha en ekstrabelastning ved å måtte ta denne beslutningen hvis jeg dør. Den har jeg tatt for dem.

Hvordan vil du gjøre det?

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

1 kommentar

  1. Jon Sætre Skagestad Benkestok sier:

    Som levertransplantert selv så vet jeg hva det vil si å være syk, og hvis noe skulle skje meg eller mine nærmeste så er rådet til alle andre «så klart skal vi hjelpe andre hvis vi kan, vi trenger jo ikke våre organer hvis vi er døde».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.