Organdonasjon

Hvorfor har vi ikke opt-out med nei-register?

Opt-out, med nei-register, innbærer at organer kan tas fra avdøde, med mindre man har motsatt seg dette gjennom et register. Dette har vært vurdert i blant annet Nederland, som gikk vekk fra dette, etter en voldsom storm av protester fra befolkningen mot at staten skulle bestemme over kroppene deres. Lignende tendenser ser man også i Norge når diskusjonen har kommet opp i media. Med en slik ordning er man nødt til å være 100 prosent sikker på at alle kjenner til ordningen. Dette for å unngå at mennesker som er imot donasjon – men ikke har registrert seg – blir donorer. Å sikre seg dette er tilnærmet umulig. Dessuten vil en slik kampanje, der myndighetene gjør folk oppmerksomme på at de må registrere seg mot organdonasjon, kunne gi et negativt fokus på organdonasjon.

For de som er positive, er det en selvfølge at man skal være organdonor. Men 22 prosent av befolkningen har enda ikke tatt et standpunkt. Disse vil trolig ikke melde seg inn i noe register – hverken for eller i mot. Det innebærer at usikkerheten uansett vil være der – både for helsepersonellet og de pårørende.

Svært få leger i Norge vil være med på å «tvinge» gjennom en donasjon mot familiens ønske, hvis avdødes vilje er ukjent. En slik tvang strider mot medisinsk etikk, og ikke minst kan det være svært skadelig for omdømmet til virksomheten. Slik er også situasjonen i Frankrike, som akkurat har innført opt-out. Her sier leger at de ikke vil tvinge noen, selv om den avdøde ikke hadde reservert seg mot donasjon. Det innebærer et system som i praksis er veldig likt det norske. I Norge er hele befolkningen ansett som potensielle donorer – og er din vilje kjent, er det den som gjelder. Er den ikke det, går helsepersonell i dialog med de pårørende for å forsøke å finne ut av hva den avdøde mente. De pårørende vil alltid være involvert i en donasjonsprosessen – uansett system.

En annen ulempe med personlig registrering – for eller i mot – er at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt på en eventuell situasjon der organdonasjon skulle bli aktuelt.