Organdonasjon

En egoist?

Tekst: June-Maria Dagsdatter Svendsen, blogger og seksbarnsmor   Foto: Privat

Hjertesyke Lone med mammaen sin

Det knyter seg i magen. Jeg kjenner at tårene presser på. Det uendelige spørsmålet dukker opp. Jeg liker ikke å lytte til andre samtaler, men jeg har ikke annet valg i denne situasjonen. «Er dere og ungene deres organdonor?» Spør hun ene. «Ja vi er, men aldri om noen hadde fått våre barn sine organer!»

Motparten ble stille. Jeg kunne ikke annet enn å løfte blikket mitt. Der møtte jeg den andre venninnen sitt blikk. Vi så på hverandre, litt sjokkert og litt satt ut begge to. Automatisk ble min oppmerksomhet fullstendig klar over hva jeg nettopp hørte. Som mamma til et hjertebarn, er dette er helt jævlig tema. Jeg vil brekke meg bare av ordene. Samtidig som jeg priser tilbudet vi har her i landet.

Jeg vet at dersom mitt barn en dag trenger et nytt hjerte, så må et annet barn dø. Skal vi kunne juble ved en sykeseng, så sitter det en annen knust familie i sorg. Det føles så trist, urettferdig, så fjernt og så forferdelig.

Jeg var nært til å si noe i samtalen jeg i dag overhørte i Larvik. Jeg ville spørre denne moren som sa at aldri skulle noen få deres barn sine organer, om hun var villig til å ta i mot organer til sine egne barn, dersom de skulle trenge det i fremtiden. Nå får vi virkelig ikke håpe det! Men det er selvfølgelig en ting å tenke over. Er det riktig at man skal få være så egoistisk, og faktisk si ja til å kunne ta i mot, men nei til å gi? Burde vi ikke hatt det som en gyllen regel undres jeg.

Jeg har tidligere også skrevet om dette temaet, og det er like sårt å gjøre denne gangen. Jeg er evig takknemlig for at vi har tilbudet om organdonasjon, men oppfordrer flere til å sette seg inn i det, og si JA! Si deres mening til deres nærmeste, naboen, legen osv. Hjelp deres nærmeste til å ta et valg, dersom det blir behov for det en gang i tiden.

Personlig så håper jeg jo selvfølgelig at jeg får et langt liv her på jorden, men samtidig så syntes jeg det har vært så viktig og snakke med Niklas og de nærmeste mine, om at skulle jeg komme utfor en ulykke, så vær så snill å si JA for meg. Kan jeg redde opp til syv liv, syv familier, syv barn, altså Hallo!! Selvfølgelig vil jeg det da! Mye heller redde liv, fremfor å være en egoist. For jeg hadde faktisk blitt lykkelig takknemlig om jeg kunne fått et organ dersom jeg skulle trenge det en gang i fremtiden.

Opprinnelig publisert i bloggen «Lykken er mange»

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

13 kommentarer

  1. Jon Sætre Skagestad Benkestok sier:

    Jeg og min familie er alle donorer. Ble nødt til å få en ny lever fra en donor for en del måneder siden og vet hva det vil si å måtte vente på ett livgivende organ.

  2. Øivind Hansen sier:

    I 2014 døde vår 17 år gamle datter. Vi fikk spørsmål om donasjon bare noen timer før hun døde. Vi valgte og si ja. I ettertid har det valget gitt mye god trøst i sorgen. Vi vet at det har godt fantastisk bra med alle som mottok organer fra henne. Jeg vil bare anbefale alle som får samme spørsmål som oss om og si JA.

  3. Karina sier:

    Hadde ikke vært i tvil, hadde sakt ja om et av mine barn skulle komme utfor en ulykke eller noe der dem ikke fikk leve videre. Dette har vi snakket mye om, og alle her er organdonorer. Flott at du skriver om dette, nok mangen som tenker tanken, men snakker ikke om det. Veldig bra at det kommer frem i søkelyset slik at det kan bli snakket mer om.

  4. Guri sier:

    Dette var strek lesning. Vi har selv hatt et hjertesykt barn, og takket være transplantasjon lever han i dag. Men det er og var en veldig vond situasjon: jeg var overlykkelig for at mitt barn fikk et nytt liv med et nytt hjerte, samtidig som sorgen over at et menneske hadde dødd for at vår lykke skulle bli mulig,var veldig sterk.
    Vi er alle donorer her hos oss. Og vi er helt klare i vår mening: er vi villig til å ta imot et organ, må vi være villige til å gi også. Hver dag tenker jeg på de menneskene som ga sitt ja for at mitt barn skulle få leve. Det er en ubeskrivelig gave, som egentlig er langt over min fatteevne. Men den er reel; jeg har mitt barn hos meg fremdeles. Jeg er evig takknemlig.

  5. Asthrid Halvorsen sier:

    Vi var på mottakersiden for 24 år siden. Da måtte vår lille sønn på 13 måneder få ny nyre og lever for å overleve. Vi er utrolig takknemlig for de som valgte å donere sitt barns organer. Jeg har i løpet av disse årene truffet på mange mennesker som vegrer seg for å si ja til donasjon. Jeg har da valgt å stille mptspørsmålet om de ville ta i mot til seg og sine og så bedt dem reflektere over det. Jeg ønsket ikke svar fra dem fordi det er forsatt en privat sak men viktig å reflektere.

  6. Inger Holmen sier:

    Vår sønn på 18 år døde etter bilulykke i juni 2013. Vi måtte ta det vanskelige valget for Einar❤ Etter bare noen hektiske timer. Spørsmålet om å donere bort organene hans. Vi hadde aldri pratet om temaet og hadde vel heller aldri forestilt oss å miste barnet vårt. Jeg sa NEI umiddelbart, men etter en kort stund ombestemte vi oss. NEI ble til JA da vi tenkte, tenk om det var Einar som lå her og trengte livsviktig behandling. Han reddet fem liv og tenker ofte på de som har fått leve videre med hans organer. Vi har pratet med resten av familien og aller sier JA til organdonasjon❤

  7. Tone B Fureid sier:

    Vi sa også «ja» når vår kjære sønn døde i 2011. For vår Fredrik var det ikke mer å gjøre, men for de 4 som fikk hans organer, smiler livet til dem og deres familier. Det føles godt å vite at disse familiene slipper å gå igjennom det samme som oss🌹Si JA til organdonasjon🌹

  8. Bjørn Strandhus sier:

    Tenkte ikke så mye over hvordan tiden etter ville bli når det gjalt donasjonen, men både jeg og barna finner stor trøst og glede i at seks personer fikk leve videre. Seks personer som klarer seg bra, og som har familie og venner, koleger.Vi snakker her om hundrevis av berørte personer som slipper den sorgen det er og miste noen.

  9. Mona sier:

    Min sønn på 10 tok opp dette temaet selv for noen dager siden, ut av det blå. Hvor han selv hadde reflektert over dette og var helt klar på at dette var noe en måtte gjøre.For om det kom til dette punktet var jo han dø uansett. Mistet selv min far i ung alder og føles godt å tenke på oppi alt at 13 andre personer har ett bedre liv pga av, når først en tragisk ulykke skulle skje.

  10. Eli Heggelund Westgård sier:

    Min familie stilte opp da jeg trengte. Kun min mor kunne gi.

  11. Mona Olsen sier:

    ❤ har selv fått et organ, og er frisk i dag❤ jeg vil være evig taknemlig for hva jeg fikk! Samtidig forstår jeg de som nøler, og ikke vil.. Det er en stor avgjørelse å ta. Mye sårhet, sorg og vond tid for de som har mistet sin eller sine kjære.. Også må de svare på om de kan donere bort organ ? Men behovet er stort og mange venter, barn ungdom og voksne og det er ikke kjekt å gå å vente, usikkerheten redsel og det at en ikke kan planlegge framtiden var tøft… Jeg vil alltid være taknemlig og ydmyk og elsker livet mitt❤❤

  12. Lisa Neumann sier:

    Det er helt utrolig at så få mennesker i Norge har meldt seg som Donorer. Neste gang kan det være meg. Neste gang en i familien eller enn bekjent. Jeg lurer på hvor mange som ikke er Donorer som har fått et organ fra en Donor.TENK alltid at det kan ramme en av dine nærmeste!!!

  13. Aleksandra WS sier:

    Jeg har tre små barn, og det er ingen tvil for meg og min mann at hvis det vil trengs, vil enhver medlem i vår familie bli donor. På dennr måten vil den som blir mistet, fortsette å leve i en annen persons kropp. Dette er jo et mirakel! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *