Organdonasjon

Jeg får lov til å leve

Tekst: Vibeke Thorning Øverås, nyre- og bukspyttkjerteltransplantert    Foto: Privat

Vibeke Thorning Øverås takknemlig nyre bukspyttkjertel transplantert

Nå er det nesten ett år siden noen mistet deg, og mine fikk beholde meg.

Nå er det nesten ett år siden våre liv krysset hverandre. Jeg er blitt 31 år nå. Du har pustet liv i meg i nesten ett år. Uten deg ville ikke jeg vært den samme. Uten deg ville jeg ikke finnes i det hele tatt. Noen ganger kan det bare føles sånn. I vårt tilfelle er det sånn. Nå er det nesten ett år siden noen mistet deg og mine fikk beholde meg. Nå er det nesten ett år siden jeg fikk fortsette.

Tenk at din nyre og bukspyttkjertel tar seg av alt på egenhånd og lar meg få lov til å leve. En stund var det et så stort prosjekt for kroppen min å overleve at det var alt den orket å drive med. Jeg kan kjenne de. Organene. I alle fall nyren. Legger jeg hånda på venstresiden av magen, til høyre for arret, under navlen, er den der. Den jobber. Den virker. Og lar meg være i fred.

Både du og jeg vet at man ikke får som man fortjener. At ikke livet er rettferdig. Da hadde det ikke blitt sånn for meg eller endt sånn for deg. De som sier at det går bra til slutt, de juger. Men at livet er rart og nådeløst og jævlig og vakkert, det vet vi, begge to. At ønsket om å beholde livet er sterkest når livet er jævligst.

Jeg håper du hadde det bra. Jeg håper du elsket hardt og lo høyt. Jeg håper du var en av dem som levde mest, siden livet ditt ble kortere enn det skulle ha vært.

Litt vondt, det har alle sammen godt av. Du bør liksom få deg en på trynet. Og det fikk jeg. Og så reiste jeg meg igjen. Med litt hjelp. Kanskje jeg kan si at du plukket meg opp? Og så forsvant du. Før jeg kunne si takk.

Du skal vite at jeg gjør mitt beste. I alle fall de fleste dager. Noen dager skal jeg innrømme at jeg bare ligger på sofaen i noe laget av stretch og ser på Netflix. Kanskje jeg yter 30 prosent. Av hva? Av potensialet mitt? Det er vanskelig å vite hva som er ens fulle potensial. Du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg kom til å gjøre noe stort, eller finne opp noe viktig. Mest sannsynlig blir det ikke sånn. Det er heller ikke det jeg drømmer om. Det er ikke det jeg har savnet når jeg ikke hadde kraft, eller mulighet, til å gjøre noe. Jeg ønsket meg en jobb. Jeg ønsket meg å kunne gå tur med hunden min. Jeg ønsket å kunne være en man kan regne med. En med overskudd som stiller opp, og som ikke avlyser i siste liten. Jeg ønsket å kunne stole på kroppen min, og ikke mistro den og se den svikte meg.

Du og familien din skal vite at delene av deg ligger inni i en kropp som blir klemt og som blir kysset. Inni en kropp som ler og som har et hjerte som banker for mange mennesker og ting som den tror på. Inni en kropp som stadig føles sterkere.

Man bærer med seg menneskene man har møtt. De som har gjort inntrykk på deg og de man bryr seg om. Menneskene man kjenner. Vi kjente ikke hverandre. Hvem var du? Hvem er det jeg har med meg? Kanskje vi gikk forbi hverandre på gata en gang? Kanskje har jeg sett deg på bussen?

En gang fantes vi samtidig. Det gjør vi ikke nå lenger. Det er det eneste jeg vet. Det, og at du var god. At du hadde gode mennesker rundt deg. Som klarte å tenke på andre, da de hadde som vanskeligst selv. Dere tenkte på meg uten å vite om det. Det er ikke sikkert du hadde likt meg engang. Kanskje det eneste vi hadde til felles var at vi likte taco og fint vær? Det spilte ingen rolle for deg hvem jeg var. Du tenkte at alle fortjener en sjanse. En sjanse til.

Den sjansen skal jeg bruke. Jeg skal benytte meg av den hver dag og jeg skal forvalte den godt.

Jeg har fått gå ute en vårdag og fått kjenne kalde vårkinn bli varme og røde i sola. Jeg har fått glede meg til jul, og tatt bilde av hunden min foran peisen i julegenser. Jeg er nemlig en sånn pyton person. Jeg får lov til å holde mannen min i hånda og la ham gå høy og fin ved siden av meg. Jeg har fått ligge på armen hans og føle at jeg er hjemme selv når vi er et annet sted.

I dag har jeg sittet på trikken og gledet meg til å gå på jobb. Vi klarte oss gjennom jobbintervju, vi to. Vi fortalte om det tomme, svarte hullet på CV-en som kanskje har inneholdt mer enn de andre 29 årene til sammen. For første gang satt det noen på andre siden av bordet som ville ha meg likevel. Jeg følte meg så heldig, at jeg nesten glemte hvor flink jeg er.

Takk for at jeg får lov til å tenke på alt jeg skal gjøre, istedenfor alt jeg skulle ha gjort. Takk for at jeg fikk fortsette. 31 år er heldigvis bare begynnelsen.

 

Opprinnelig publisert i Dagbladet 23.07.2016

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

7 kommentarer

  1. Nina Benedikte Wolen sier:

    Fantastiske ord!!😀 Lykke til, kjære deg!💖

  2. Kjell Lunnan sier:

    Utrolig sterk lesing.Fikk selv nytt nyre for 33 år siden,da var jeg 21. Fikk vite at det var fra en dansk person på 27 år. Livet er brutalt og livet er godt.

  3. Linda Vikre Stople sier:

    Veldig sterk! Leste artikkelen også den 24. Juli 2016. Mange som kom på besøk den dagen hadde med seg artikkelen også! Vår datter gikk bort ett år før på denne dagen. For oss har det vært en stor trøst i at hun ga liv til flere ved organdonasjon. Er så glad for de som fikk livet tilbake!

  4. Nina Svean sier:

    Så flott å lese. Har mistet en som var meg så kjær så altfor tidlig. Håper de som mottok hans organer tar godt vare på de og at de fortsatt fungerer. Det var en lett avgjørelse å ta ved å si JA til organdonasjon da ulykken var skjedd. Han kunne ikke leve videre og det er fint å tenke på ved hans død så reddet han 3 andre.

  5. Espen Skjold sier:

    Hei..Så bra å lese dette .
    Mistet min kone ..bare 49 år gml ..for ca 1.5 år siden..En liten trøst er at noe av henne lever i ett annet menneske .Er glad jeg sa ja .da jeg ble spurt på sykehuset om de kunne bruke noen av hennes organer .Var selvfølgelig et vanskelig spm.og ikke noe man er forberedt på ….Kommer til å bli donator selv ..
    Lykke til videre i livet .

  6. Kirsten D. ROSNES sier:

    Takk for livet 💓

  7. Anne Vikene Fornebo sier:

    Så utrolig vakkert! Tenker på et kjært menneske som døde så altfor tidlig, men som ga syv andre mennesker muligheten til et videre liv. Det må være en trøst parallelt med en dyp sorg! Carpe Diem!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *