Organdonasjon

Hilde Tone

Hilde Tone

Levertransplantert

Da har det snart gått fem år, og jeg er forbauset over hvor fort tiden har gått. Tenk at det er fem år siden jeg ble utredet, havnet på «lista» og tilslutt transplantert.

Jeg har hele tiden tenkt så veldig på dere som har betydd så mye, men samtidig har vært så veldig, veldig ukjente for meg. Jeg har så lyst til å takke, men hvordan…?

For dere er jo den ukjente og familien..

Og hvordan kan man uttrykke sin takknemlighet når man har mottatt livet på nytt? Fått en ekstra sjanse? Hvordan ordlegger man seg for ikke å virke pompøs, eller kanskje jeg vanærer deres sorg og tap ved å være så takknemlig for denne gaven? Dere har jo mistet noen som sto dere nær, et familiemedlem, partner, forelder eller barn..

Jeg har tenkt mye på hvordan det har vært for dere. Jeg hadde det veldig tøft den tiden jeg lå på sykehuset. På mange måter sørget jeg som om jeg selv hadde mistet noen som stod meg veldig nært. Jeg forstod jo at dette skjedde uavhengig av min sykdom og behov for organ for å leve videre. Men jeg led over denne ukjente. Man blir vel ikke uberørt, og det var tungt å føle slik takknemlighet og samtidig sorg overfor en ukjent.

Jeg tente lys i kapellet ved Rikshospitalet, gråt og kjente på de utrygge følelsene inne i meg. Og jeg kjente på gleden over livet. Min nye sjanse. Det nærmer seg fem år nå.

Hvert år etter har jeg tent tre lys på min transplantasjonsdag. Ett lys for den ukjente, ett for min nye sjanse og ett for framtiden. Det gir meg en indre ro og en trygghet. Jeg opplever dagen som en sterkt emosjonell dag. En dag til ettertanke, og en dag til glede. Jeg kjenner på en glede over at noen var så storsinnet at de i dyp sorg og muligens krise klarte å ta et slikt valg. Et veldig viktig valg for meg. Derfor føler jeg også sterk glede og respekt.

I 1996 fikk jeg diagnosen kronisk autoimmun hepatitt, leverens celler gikk til angrep på sitt eget vev. Da var jeg 19 år, og hadde nok allerede vært syk i noen år. Jeg begynte på medisin og fikk behandling for sykdommen min.

Jeg ble stadig dårligere, tross medisiner og oppfølging. Det gikk veldig sakte, og jeg hadde mange fine år hvor mye har fungert veldig bra. Jeg er utdannet førskolelærer og har en snill og omsorgsfull samboer. Vi har også fått to flotte jenter sammen. Så livet har vært godt. Men det ble stadig tøffere å være meg. Jeg hadde ikke vondt, men jeg ble etter hvert veldig sliten. De siste årene ble dette stadig verre. Her må jeg bare fortelle at det i mitt hode har skjedd en endring.. Jeg skiller veldig mellom det å være klar og det å være sliten. Klar (smølsk) blir vi jo alle innimellom. Men da hjelper det med en strekk på sofaen, en god natt med søvn, eller å ha litt egentid for å lade opp littegranne. Sliten sitter i margen. Den overdøver alt etter hvert, man begynner å planlegge hvordan man skal få nok søvn (uten at det hjelper). Man unngår saker, fordi man vet at det tar lang, lang tid før man kommer til hektene igjen. Saker er for eksempel sosiale sammenkomster.. Eller byturer.. Eller etter hvert kunne det være å slå plena, eller hente posten. Jeg har til og med utsatt doturer i det leeengste her hjemme- for at jeg ikke orka.. Beste sammenligningen jeg har er når man vasser over støvlene, så blir det mye tyngre å gå- ikke sant? Slik var det. Alt føltes så tungt.. Eller å gå i myr.. Det føltes som om man har ei topplue trykt ned over hodet. Surri-surr..

Tilslutt var jeg var så sliten, så sliten. Jeg var livredd for å sykemelde meg, for da hadde jeg nok gitt opp kampen. Gjorde jeg det, visste jeg innerst inne at jeg ikke hadde hatt ork til å komme tilbake til jobb. Jeg ville ikke, men jeg var så sliten. Jeg var nok deprimert. Jeg gråt fordi jeg ikke fikk sove, og jeg var så inni hampen sliten!!

Befrielsen min i alt dette slitsomme var at jeg skulle til Riksen og der skulle jeg få hjelp. Jeg hadde sett for meg at jeg nok måtte få en annen medisin. Men aldri, aldri hadde jeg innsett at jeg var så dårlig, diagnosen gikk fra autoimmun hepatitt til uttalt leversvikt. Og på bussen vekk fra Riksen på vei til flyplassen gråt jeg mine tårer. Livet gikk i grus, og jeg ville bare være frisk og normal. Jeg ville leve. Det var mye som skulle skjønnes og mye som skulle bearbeides.
Dette var våren 2009, det gikk fort etter dette. Noen uker senere havnet jeg på venteliste for organtransplantasjon. Ikke lenge etter kom telefonen fra sykehuset.

I ettertid er jeg takknemlig for at det gikk så fort, for jeg har nok ikke taklet å stå på venteliste noe særlig bra. Jeg tenker veldig mye, og det var en veldig vanskelig tid. Jeg skulle erkjenne at jeg var forespeilet å dø før jeg var førti (det var det dem sa, men det gikk så fort nedover på slutten- så tror ikke jeg ville gitt meg så lenge selv, altså). Jeg skulle godta at organtransplantasjon var min redning. Og jeg måtte stole helt på at legene visste best. Hadde jeg ikke vært så sliten, ville jeg nok ha protestert og sprunget min vei.

Og som mamma til to små jenter, var dette en virkelighet som var vanskelig. Jeg var så redd for å dø fra dem. Jeg tenkte egentlig ikke så veldig mye på meg selv, men desto mer på at jeg ikke skulle være der for barna. Ikke se minstejentas første skoledag, se konfirmasjoner, bryllup og eventuelle barnebarn. Ikke få trøste, le og gråte sammen med dem. Være en del av deres hverdag. Slutte å være mamma for disse to flotte jentene som var en så stor del av meg. Det ga meg en slik sorg og fortvilelse. Vi har vel barna bare til låns, men de er hele livet mitt. Jeg ville ikke, kunne ikke dø fra dem! De trengte meg!

På denne tiden var eldstejenta sju år og lillemor fire. De vet om den ukjente, og at mamma har vært veldig syk og kanskje død nå, om det ikke har vært for gaven. Og vi har snakket, undret oss og vært glade for denne gaven!

Jeg vil i fra bunnen av mitt hjerte takke dere for valget dere gjorde. Dere har gitt meg tid, tid jeg egentlig ikke hadde, sammen med det beste i livet mitt. Dere har også gitt meg overskudd og livsglede. Takket være deres valg har jeg også et meningsfylt liv. Jeg jobber som styrer i en liten barnehage med 30 barnehageplasser. Jeg får gi omsorg, jeg får le sammen med alle disse barna. Jeg får ta del i deres hverdagssorg og jeg får føle at jeg VIRKER! Jeg vil takke, takke, takke for at dere har vært så generøse, samtidig som dere opplevde et eget tap, til å ta et slikt uselvisk valg. Jeg takker dere for livet mitt!
Man kan ikke uttrykke slik takknemlighet med ord, det er for stort. Men jeg vil likevel fortelle dere at, selv om dere er fremmede, og donor er den ukjente, har dere alle sammen en meget stor plass i hjertet mitt!

Dette er en ydmyk og takknemlig hyllest til den ukjente og dens familie. I mangel på noen å rette den mot, retter jeg den ut i det store intet, her inne på internettet! Hvor man er både anonym og samtidig synlig. Noen kjenner meg godt, andre mindre og noen kanskje ikke i det heletatt! Jeg retter den til dere som har fått en tilsvarende gave som meg- jeg vet dere skjønner. Jeg retter den til alle dere som har tatt et valg jeg vanskelig kan forestille meg hvordan er.. Og som alle andre håper at jeg aldri, aldri vil få oppleve. Og jeg retter det til mine egne barn, fordi jeg fortsatt kan være en del av deres liv! Men aller mest retter jeg den til den ukjente og dens familie. Jeg får ikke takket dere personlig- noe av meg er vel litt glad for det. Men samtidig har dette betydd alt for meg, så tomrommet over å ikke få takke vil nok alltid være der.

Tusen, tusen takk!

Historier om organdonasjon

Hilde Tone
Hilde Tone

Levertransplantert

Vibeke

Nyre og bukspyttkjertel -transplantert

Jan Erik Kasin

Nyretransplantert

Stian

Hjertetransplantert

Martine

Levertransplantert

Yina

Lungetransplantert

Benedicte

Lungetransplantert

Raymond

Nyretransplantert