Organdonasjon

Spørsmål og svar om organdonasjon

Register og reservasjoner

Hvorfor har vi ikke register for donorer i Norge?

Forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom donorregister og donorrate. Både Sverige og Danmark har registre. Likevel er donasjonsratene høyere i Norge, enn hos våre naboland.

Av de 40.000 personer som dør i Norge hvert år er det mindre enn 0,5 % som egner seg som donorer, det vil si mindre enn 200 personer. Hvis man skal ”finne” noen i et slikt register innebærer det at registreringsprosenten (med enten ja eller nei) må være høy, fortrinnsvis 60 – 70 % av befolkningen. Dette har ingen land lykkes med. Generelt melder en lav andel av de positive seg inn i slike registre. Manglende innmelding kan tolkes av de pårørende som et «nei». Dermed blir det ikke donasjon til tross for at den avdøde var positiv. I Norge vurderes alle som potensielle donorer, og man spør derfor etter den avdødes standpunkt til organdonasjon. Helsepersonell som jobber med organdonasjon ønsker seg ikke register. For dem er samtalen med de pårørende svært viktig. Ulempen med registre at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt på en eventuell situasjon der organdonasjon skulle bli aktuelt.

I Sverige ser man at register ikke gir ønsket effekt. Her er omtrent 85% av befolkningen er positive, mens kun 15% har meldt seg inn i registeret. Sverige har nå tilnærmet seg en modell som likner mer på den vi har i Norge. Danske politikere har tatt kontakt med Stiftelsen Organdonasjon, for å få ideer til hvordan de kan endre den negative trenden i Danmark. Spania, som har de høyeste donorratene i Europa, har samme system som i Norge, der det er samtalen med de pårørende som gjelder. EU har også gått med en anbefaling som fraråder register.

Direktelenke

Hvorfor er ikke alle automatisk organdonorer? (opt-out med nei-register)

Opt-out, med nei-register, innbærer at organer kan tas fra avdøde, med mindre man har motsatt seg dette gjennom et register, altså at alle «automatisk» blir organdonorer.

Øker ikke donorratene
I motsetning til hva man skulle tro, har det ikke blitt påvist at en slik ordning øker donorratene i noe land. Spania er best på organdonasjon i verden. Der er opt-out lovfestet, men i praksis er det samtalen som gjelder – på samme måte som i Norge. Spania er tydelig på at systemet har lite å si, og at nøkkelen til deres gode resultater er god organisering, og nok ressurser og skolert helsepersonell på sykehusene. I Wales har man ikke sett noen økning i antall donasjoner siden opt-out ble innført – de har tvert i mot gått noe ned.

Ingen kan tvinges – samme praksis som i Norge
Ingen leger eller helsepersonell i Norge, vil være med på å «tvinge» gjennom en donasjon mot familiens ønske, hvis avdødes vilje er ukjent. En slik tvang strider mot medisinsk etikk, og ikke minst kan det være svært skadelig for omdømmet til hele virksomheten. Slik er også situasjonen i Frankrike, som nylig innførte opt-out. Her er legene klare på at de hverken kan, eller vil tvinge gjennom donasjon, selv om den avdøde aldri registrerte seg i nei-registeret. Det innebærer at Frankrike, og mange andre land med opt-out, har et system som i praksis er veldig likt det norske. I Norge er hele befolkningen ansett som potensielle donorer – og er din vilje kjent, er det den som skal gjelde. Er den ikke det, vil helsepersonell sammen de pårørende forsøke å finne ut av hva den avdøde mente, og er det ikke grunn til å tro at vedkommende var negativ, kan donasjon gjennomføres. De pårørende vil alltid være involvert i donasjonsprosessen – uansett system. Derfor ønsker ikke norsk donorpersonell seg opt-out, eller innføring av register i Norge.

Fører til negativt fokus
Med opt-out må staten forsikre seg om at hele befolkningen kjenner til ordningen. Dette for å unngå at mennesker som er imot donasjon, men ikke har registrert seg, donerer organene. Å sikre seg mot dette er så å si umulig. En kampanje der myndighetene gjør folk oppmerksomme på at de må registrere seg mot organdonasjon, vil kunne gi et negativt fokus på organdonasjon.

Få registrerer seg
For de som er positive, er det en selvfølge at man skal være organdonor. Men 22 prosent av befolkningen har enda ikke tatt et endelig standpunkt. Disse vil trolig ikke melde seg inn i noe register – hverken for eller i mot. Vi ser at det er et problem i de fleste land som har registre at få melder seg inn. Det innebærer at usikkerheten om avdødes standpunkt alltid vil være der, både for helsepersonell og de pårørende, og at samtalen uansett må tas. Registre vil aldri være 100% oppdaterte. Man kan ha endret standpunkt i siste liten, man kan ha misforstått systemet, eller hva man faktisk sier ja/nei til.

Staten skal ikke eie kroppen din
I tillegg ser vi at mange nordmenn ikke ønsker en slik ordning. De mener at dette i praksis betyr at staten eier kroppen din. En slik ordning vil altså kunne føre til at flere sier nei, i protest mot ordningen, selv om de i utgangspunktet var positive til organdonasjon.

Mindre bevissthet, og færre forberedt
En annen ulempe med registrering – for eller i mot – er at det blir mindre fokus på samtalen med familien. Denne samtalen er viktig, fordi den er med på å spre bevissthet om organdonasjon i befolkningen, i tillegg til å gjøre familier litt mer forberedt, hvis det utenkelige skulle skje.

Direktelenke

Finnes det et eget punkt om organdonasjon i kjernejournalen?

Stiftelsen Organdonasjon, LNT,  NOROD, Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse jobber nå sammen med Helse- og omsorgsdepartementet for å utvikle en løsning for Donorkort i kjernejournalen.

Denne løsningen vil bli et alternativ til det å ha Donorkortet i lommeboken, eller som app på telefonen, og vil være et supplement til samtalen med familien. De man har registrert som nærmeste pårørende vil automatisk få beskjed når man fyller ut Donorkortet i kjernejournalen.

Løsningen er planlagt å være klar i løpet 2018. Samtidig med lanseringen vil det også bli gjennomført en større, landsdekkende informasjonskampanje om organdonasjon.

Les mer om kjernejournal

Direktelenke

Tar de pårørende avgjørelsen om donasjon?

Nei, det er din vilje som gjelder, i følge transplantasjonsloven. Har avdøde sagt ja til organdonasjon, enten muntlig, eller skriftlig, feks. i form av et donorkort, -app, eller annet, skal donasjon gjennomføres, hvis medisinsk mulig. De pårørende har da ikke anledning til å nekte dette.

Er avdødes vilje ukjent, vil legene i samråd med pårørende forsøke å komme frem til hva avdøde kan ha ønsket. Dersom de pårørende ikke motsetter seg det, kan donasjon gjennomføres. I tilfeller der den avdødes holdning til donasjon var negativ, gjennomføres ikke donasjon selv om de pårørende skulle stille seg positive til dette.

Praksis i hele Europa – selv i land med register – er at de pårørende blir tatt med til råds angående donasjon, også i tilfeller der den avdøde hadde en uttrykt positiv holdning. Det er derfor viktig at du formidler ditt ønske om organdonasjon til de du bryr deg om. Det kan være med på å gjøre det lettere for din familie å forholde seg til organdonasjon, hvis dette skulle bli aktuelt.

Direktelenke

Hvorfor kan man ikke krysse av i førerkortet om man vil være donor?

Å ta stilling til organdonasjon skal ikke koste noe, derfor ønsker vi ikke en slik ordning. I Norge er det mange som ikke tar førerkort. Dessuten er det, i motsetning til førerkort, ingen nedre eller øvre aldersgrense for å være donor. Kortene utstedes for mange år av gangen, hvilket innebærer at det ville blitt vanskelig å ombestemme seg.

Det fysiske førerkortet vil trolig bli mindre viktig i årene som kommer. Samferdselsdepartementet vurderer nå en løsning der politiet sjekker førerrett og bilde online, slik at man ikke trenger å ha kortet på seg.

Merking i førerkort praktiseres i enkelte stater i USA, men et slikt system har ikke bidratt til en økning i antall organdonasjoner i USA. I Sverige, som for tiden utreder ny transplantasjonlov, har man kommet frem til at å merke førerkort for organdonasjon ikke er hensiktsmessig.

Direktelenke

Kan jeg velge hvem jeg skal donere organene mine til?

Man kan ikke velge hvem organene skal gå til. Dette avgjøres utelukkende på et strengt medisinsk grunnlag. Ethvert organ som er til rådighet for transplantasjon, blir gitt til den pasienten på venteliste, som til en hver tid trenger det mest. Det er heller ikke mulig å reservere seg mot å donere til grupper eller individer.

Direktelenke

Kan man ombestemme seg?

Ja. Skulle du finne ut at du ikke lenger ønsker å si ja til organdonasjon, er alt du trenger å gjøre å si ifra til dine pårørende, samt å kvitte deg med donorkort, eventuelt donorkort-app.

Direktelenke