Organdonasjon

ABC Nyheter: Ny fransk lov gjør alle til potensielle organdonorer – også mot pårørendes vilje

Tekst: Leni Aurora Brækhus – ABC Nyheter  Foto: Colourbox

Franskmenn som ikke vil donere sine organer, må registrere sin motstand i et nei-register. – Fint på papiret, men vanskelig i praksis, mener daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon.

Frankrike innførte 1. januar en ny lov for organdonasjon, der utgangspunktet er at organene til en avdød person kan transplanteres til mennesker som trenger dem.

Personer som er imot dette, kan registrere seg i et offentlig register for å forhindre at deres organer blir overført til andre etter deres død.

Alle er altså potensielle donorer, med mindre de har tatt et aktivt standpunkt mot organdonasjon.

Før lovendringen kom var det slik at med mindre den avdøde hadde hatt et aktivt standpunkt for eller mot organdonasjon, så måtte legene overlate avgjørelsen til de pårørende, som i omlag en tredjedel av tilfellene sa nei. Den nye lovens presumerte samtykke skal gjelde også om det går imot de etterlattes ønske, skriver The Guardian.

– Ser fint ut i teorien

Så langt er det 150.000 som har registrert seg i nei-registeret. Franske myndigheter har lovet å gjøre det så enkelt som mulig å registrere sitt nei, blant annet via en nettside. Det skal også være nok at man muntlig informerer pårørende om sitt nei-standpunkt, slik at de kan formidle dette videre til legene gjennom en skriftlig erklæring etter at vedkommende er død.

Daglig leder Hege Lundin Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon tviler på at den nye franske loven kommer til å fungere slik den er tenkt.

– Dette er noe lovgiverne har laget som ser fint ut på papiret. Men noen ganger er ikke lovteksten og praksis helt i takt, sier Kuhle til ABC Nyheter.

– Den nye loven forutsetter at organet kan tas fra avdøde selv om det går imot familiens ønske. Jeg vil tro at om man snakker med franske leger, vil de ha visse problemer med å trumfe gjennom organuttak overfor en familie som er i sjokk og dyp sorg. Det ser fint ut i teorien, men vitner om lite respekt for legene, fortsetter hun.

I Frankrike skal legene når situasjonen oppstår, se om den avdøde har registrert seg i nei-registeret.

– Men vi vet at det er vanskelig å få folk til å registrere seg og være sikker på at informasjonen i registeret er oppdatert, så derfor vil legene måtte ha samtale med de nærmeste om hvorvidt avdøde har sagt noe om sitt standpunkt til dem muntlig, sier Kuhle.

Hun forklarer at Wales har hatt en tilsvarende ordning med presumert samtykke, der man må registrere sin motstand mot organdonasjon, i to år. Walisiske leger forteller at de fremdeles har samtaler med de pårørende om hva den avdøde ønsket.

– Norge blant de beste i verden organdonasjon

I Norge har man ikke noe register for å registrere verken om man er for eller mot organdonasjon. Det er den enkelte persons ønske som gjelder, og dette må formidles til de nærmeste. Man kan også fylle ut et donorkort som man kan bære med seg, enten i fysisk format eller digitalt på mobiltelefonen.
Kuhle forteller at Norge fremdeles er et av de beste landene i verden når det gjelder organdonasjon. Dette til tross for oppslag i mediene om at 2016 var et rekorddårlig år. Hun mener oppslagene bygger på misforståelser.

– Det dreier seg om naturlige variasjoner over små tall. Vi skulle selvfølgelig ønske at det hadde blitt enda flere ja når man er i en reell situasjon på sykehuset.

Undersøkelser viser at kun fire prosent av nordmenn er uttalt negative til organdonasjon. Men i en reell situasjon på sykehuset var det om lag 30 prosent som sa nei til donasjon i fjor.

– Når du blir spurt på gata er det noe helt annet enn når du står oppi det og har mistet din kjære. Ofte er ikke nei-svaret fordi den avdøde var imot, som regel er det fordi de pårørende ikke visste hva avdøde ønsket og dermed føles det tryggere å si nei.

– Lovendring kan ha virket negativt

Kuhle mener også retningslinjene i transplantasjonsloven som ble innført i januar i fjor, har noen uheldige formuleringer som kan bidra til at flere pårørende som er i tvil, sier nei.

– Den nye loven har formulering som vi mener er uheldige. Det går på at dersom ikke avdødes vilje er kjent, skal pårørende orienteres om at de har vetorett og kan si nei. Det er også tydeliggjort i loven at hvis kun én av de pårørende sier nei, så blir det et nei, sier hun.

I en situasjon der pårørende ikke vet hva avdøde ønsket, er det altså nok at ett av fire voksne barn sier nei, selv om de andre tre er positive, forklarer Kuhle.

– Tidligere var det en mer positiv innfallsvinkel. Man skulle spørre pårørende med det formål å få et ja, noe som samfunnet er tjent med. Om pårørende var i tvil, skulle man utforske hvorfor de nølte. Det var en mer offensiv holdning i den tidligere loven som var viktig, sier hun og fortsetter:

– Ofte er det usikkerhet om for eksempel hva som skal skje med den avdøde og hvordan det blir med begravelse, som kan gjøre at folk holder tilbake. Man er i en tøff situasjon etter et brått dødsfall, legene er ofte travle og hvis man da sitter igjen uten en forståelse av hva som skal skje, så kan det føles lettere og tryggere å si nei der og da.

Hun mener at her kan man lære av de beste landene i Europa, som Spania og Kroatia.

– Det som skal til er godt skolerte leger og sykepleiere med god tid, som vet hvordan man skal jobbe med dette, og kan ivareta de pårørende på en god måte i den vanskelige situasjonen de står i.

– I tillegg er det helt nødvendig at hver enkelt av oss forteller våre nærmeste vårt standpunkt om organdonasjon, slik at vi fritar de pårørende fra dette valget etter vår død. Vi må fortelle våre nærmeste at «Jeg er for organdonasjon», for da er det det som gjelder, sier daglig leder Hege Lundin Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon til ABC Nyheter.

Opprinnelig publisert i ABC Nyheter

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

4 kommentarer

  1. Erik Momrak sier:

    Innen dette feltet er Stiftelsen Organdonasjon altfor tilbakelente. Det kommer svært lite nytt fra Stiftelsen om hvordan nedgangen i antall transplantasjoner kan forhindres med slike holdninger.

    Hva er Stiftelsen Organdonasjon sine virkemidler for å få flere organ uttak til trengende pasienter ?

    Det er kun informasjonskampanjer Stiftelsen holder på med i sitt arbeide, når jeg snakker med folk som er trengende for nytt organ.

    Skal Organdonasjonene i Norge stoppes av den nedadgående trneden som vi er vitne til; trengs det minst ett transplantasjonssenter til i Norge, enten Bergen eller Trondhjem. Andre er at i Frankrike skal legene når situasjonen oppstår, se om den avdøde har registrert seg i nei-registeret.

    Hvorfor er slike virkemidler vanskelig ? Hva har Organdonasjon gjort for at organtransplantasjoner i Norge kan økes igjen ? Etter mitt skjønn svært lite

    • Stiftelsen Organdonasjon sier:

      Hei, og takk for din tilbakemelding. Vi vil påstå at vi ikke er tilbakelente på dette feltet. Vi jobber kontinuerlig med å vurdere nye systemer og tiltak som kan øke tilgangen på organer i Norge, og dermed redde liv. Opt-out har vært grundig vurdert i over et tiår av flere aktører i Norge. Hverken helsemyndigheter, fagmiljøet eller pasientorganisasjonene ønsker seg en slik ordning. Erfaringer fra andre land viser at opt-out og registre generelt har liten innvirkning på faktisk donorrate. Her spiller svært mange andre faktorer inn. Spania, som er verdensledende på området, ytrer at det er samtalen som er viktigst, samt en god tilrettelegging på sykehusene . Senest i forrige uke, har sentrale aktører i Sverige gått ut og sagt det samme – heller ikke der ønsker man seg en opt-outløsning. I Norge har vi allerede et godt system for samtykke: Presumert samtykke, som åpner for at hele befolkningen er potensielle donorer. Frankrike har nå innført opt-out, men fremdeles vil de pårørende være involvert, og må bekrefte den avdødes vilje. Flere leger har dessuten uttalt at hvis de pårørende nekter donasjon, så vil de ikke bli «overkjørt». Det betyr at de i praksis får en ordning som er ganske lik den vi har i Norge idag. Vi mener at Spania er nøkkelen til en økning av donorratene i Norge: Mer ressurser må til på sykehusene. Mer utdannet og motivert personell. Flere stillinger og økt kapasitet. Samtidig må befolkningen også stimuleres til å ta opp dette hjemme.

      Først og fremst driver Stiftelsen Organdonasjon med befolkningsrettet informasjonsarbeid – det vil si å informere og og skape bevissthet om organdonasjon i befolkningen, og med det få flest mulig til å ta et positivt standpunkt. Dette gjør vi gjennom kampanjer, spredning av historier, tett samarbeid med mediene, infomateriell, digitale medier, donorkort og -app. Vi jobber også opp mot det medisinske fagmiljøet, vi er tilstede i rådførende organer, og har også dialog med komiteer og politikere.

      I vår årsberetning for 2015 kan du lese mer om hva og hvordan vi jobber: http://bit.ly/so-årsberetning2015 (årsberetning for 2016 kommer til våren).

  2. Anne Svindland sier:

    Hei!

    Jeg lurte bare på om stiftelsen Organdonasjon har en alternativ formulering til den nye loven som ble innførti Frankrike som dere mener kunne fungert bedre, og spart mye konflikt og forvirring?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *