Organdonasjon

Når er man død?

Tekst: Morten Horn , overlege i nevrologi, OUS-Ullevål sykehus Foto: Colourbox

Hvis vi på tur i fjellet kommer over et menneske som ikke puster, ikke har puls, huden begynner å bli kald – så vet vi at det er et dødt menneske vi har foran oss. Men isolert sett er det ikke mangelen på blodsirkulasjon, fraværet av ånderett, som gjør dette til et lik. Det er konsekvensene av mangelen på oksygenrikt blod til hjernen – og varigheten av dette – som skiller denne kroppen fra et levende menneske.

Døden er kjennetegnet av total og uopprettelig ødeleggelse av hele hjernen – enten årsaken er sykdom eller skade i selve hjernen, eller hjerneødeleggelsen er en konsekvens av en eller annen kroppslig tilstand, for eksempel at man er utblødd etter en skuddskade.

Hjernen vår likner litt på en sjampinjong-sopp, der hatten utgjør storhjernen, og den øverste del av stilken kalles «hjernestammen». Dét er den delen av hjernen som forbinder storhjernen (som vi sanser og tenker med, og som utgjør personligheten og hukommelsen vår – som er «jeg») med ryggmargen, og som er senter for en rekke livsviktige funksjoner. Framfor alt sentrene for ånderett og regulering av blodsirkulasjonen, samt bevisstheten vår. Hvis hjernestammen ødelegges blir vi bevisstløse, slutter å puste og kretsløpet kollapser.

Moderne medisinsk teknologi – framfor alt respiratorer og andre hjelpemidler som hjelper hjertepumpa – gjør det imidlertid mulig å holde «liv» i en menneskekropp selv om hjernestammen er uopprettelig ødelagt. Selv om kroppen ikke lenger trekker pusten sørger respiratoren for at luft blåses ut av og inn i lungene. Hjertet har sin egen pacemaker, og medikamentene kan hjelpe til med å holde blodtrykket oppe. Hvis nyrene svikter kan blodet renses med en dialysemaskin. En slik kropp kan til forveksling likne på kroppen til et levende menneske som ligger på respirator, i dyp narkose på vei til et kirurgisk inngrep. Huden er varm, brystet hever og senker seg, pulsen slår i blodårene. Men likevel er det altså et dødt menneske som ligger der.

Vi legene kan ved ulike kliniske tester undersøke en slik kropp, og stadfeste at hjernen er uopprettelig ødelagt. Vi tester særlig pupillene og øyebevegelsene, og reaksjonen på ulike stimuli. Vi gjør CT- eller MR-undersøkelser, og ser tegn til at hjernen er svullen og skadet. Vi metter kroppen med oksygen, og så skrur vi av respiratoren og ser om opphopningen av kullsyre i blodet tvinger fram pustebevegelser – et tegn på at det fortsatt er noe liv i hjernestammen.

Som siste ledd i utredningen injiserer vi kontrast inn i hjernens blodårer. Dersom kontrasten blir stående og stange og ikke kommer inn i kraniet vet vi med sikkerhet at hjernen må være totalt ødelagt, for hjernen kan ikke overleve uten blodtilførsel mer enn noen få minutter.

Disse prosedyrene utføres typisk ved spørsmål om organtransplantasjon. Da kan vi holde kroppen og de vitale organene – hjerte, lunger, lever og nyrer – vedlike i påvente av organdonasjon, selv om hjernen er ødelagt, og pasienten altså er død. Ved organdonasjon er det et ufravikelig krav at den som gir fra seg livsnødvendige organer ikke selv skal ha bruk for dem lenger – donor skal være død.

Dagbladet fortalte 11. juli om to år gamle Mirranda fra Virginia, USA, som ble diagnostisert som hjernedød etter å ha fått en popkorn-bit i vrangstrupen. Foreldrene går rettens vei for å nekte sykehuset å utføre tester som kan bekrefte hjernedød-diagnosen, slik at respiratorbehandlingen kan avsluttes. Faren mener dette vil være å drepe jenta. Bistandsadvokaten omtaler sykehusets behandling som å kvele jenta (gjennom å fjerne respiratoren) eller å sulte henne til døde (gjennom å stanse sondeernæringen).

Det er alltid vanskelig å bedømme slike saker som gjengis i mediene. Men Mirrandas tilfelle har vært grundig vurdert av sykehuset gjennom to måneder, og eksperter fra fire andre sykehus har kommet til samme konklusjon. Selv om det aldri kan bli 100 prosent sikkerhet i medisinske vurderinger, tyder alt på at Mirranda faktisk er død.

Det er vanskelig for pårørende – ikke minst foreldrene til en liten baby – å forstå og forsone seg med at deres kjære er død, når huden er varm og hjertet slår. Like fullt er det ingen vei som går utenom dette. Er man hjernestammedød, så er man død. I noen tilfeller har man klart å holde kroppene til hjernestammedøde gravide kvinner ved like i ukevis, av og til månedsvis, i påvente av fosteret i magen skal bli modent nok til å kunne forløses. Men slik behandling er ressurskrevende, og dømt til å svikte ettersom immunforsvaret og hormonproduksjonen påvirkes av at pasienten er død.

I vanskelige situasjoner som dette er tillit mellom pårørende og helsearbeidere, og utfyllende, omsorgsfull og jordnær kommunikasjon helt avgjørende. Det er også viktig at helsearbeiderne arbeider etter gode faglige standarder, at de viser seg tilliten verdig.

Vi har ikke råd til å ta feil når vi stiller diagnosen hjernestammedød. Sist, men ikke minst, bør også befolkningen kjenne til dette vanskelige fenomenet – at man kan være død selv om hjertet slår.

Først publisert i Dagbladet

Skriv ut Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *